Kommentar

Solberg i risikosone

Statsministeren kan bli fremstilt som Listhaugs slave, skriver Aslak Bonde.

Så var vi i gang igjen: Tidligere justisminister Per-Willy Amundsen skrev 22. juli på sin Facebook-side at han var skremt over at personer på venstresiden brukte syvårsdagen for terroren «som begrunnelse for å stilne innvandringskritiske ytringer». Han viste til et innlegg av Oslomet-forsker Lars Gule, som ifølge Amundsen, gikk langt i å klistre terroren til Frp. Amundsen forsikret sine tilhengere om at han aldri ville la seg kneble og at han ville fortsette å kreve at «folkevandringen fra muslimske land opphører».

Innlegget vakte reaksjoner fordi det var generaliserende, og fordi det påsto at 22. juli-terroren ble brukt politisk av venstresiden. Tilsvarende innvendinger er tidligere kommet mot innlegg og utspill fra Sylvi Listhaug, Jon Engen-Helgheim og Christian Tybring-Gjedde. De beskyldes for å forsøple debatten og å skape grobunn for hat både mot innvandrere og mot Ap og den politiske venstresiden.

Som vanlig er det blitt stilt spørsmål om hva Frp-leder Siv Jensen og statsminister Erna Solberg mener. Denne gangen var det Stavanger Aftenblad som i en lederartikkel mandag oppfordret Solberg til å opptre mer som en regjeringssjef og mindre som en president hevet over den daglige strid. Avisen mente at Solbergs motvilje mot å ta avstand fra Listhaug-fløyens retorikk, gjør at de mest ytterliggående debattantene med en viss rett oppfatter at det de skriver og gjør er greit.

Lederartikkelen gjør neppe særlig inntrykk på den ferierende statsministeren. Hun, og folkene rundt henne, regner med at hennes sympatisører har en generell uvilje mot at enkeltpolitikere opphøyer seg til meningspoliti. Dessuten vet de at det er mange av hennes egne som, selv om de misliker Listhaug-fløyens argumentasjonsteknikk, er enda mer imot venstresidens krisemaksimering. De tviler for eksempel på at Amundsens tekst denne helgen har veldig stor betydning for debattklimaet. Erna Solberg kunne ha gjort ham viktigere enn han er dersom hun gikk ut med en fordømmelse av innleggets form.

Både Solberg og Siv Jensen ba Listhaug om å beklage, men de godtok at hun nektet å gjøre det. De var så redd for hennes makt at de ikke utfordret den.

Frem til nå tyder det meste på at statsministerens vurderinger er riktige. Popularitetsmålingene er fortsatt gode, og hun ser ut til å lykkes i å bygge oppunder en rolle som en norsk Angela Merkel – en meget stødig, men litt kjedelig politiker som er mer opptatt av resultater enn av sterk retorikk.

Merkels omdømme i Tyskland er imidlertid blitt svekket – blant annet fordi det er blitt demonstrert hvordan hun er avhengig av høyreside-politikerne i egen regjeringskoalisjon. Det samme kan skje med Solberg. Hennes avhengighet av Frp kan bli for synlig. Det som i dag oppfattes som en suveren neglisjering av Amundsen og hans like, kan i stedet bli oppfattet som et utslag av frykt.

Nesten-regjeringskrisen på senvinteren viste at frykten er der. Erna Solberg skjønte ganske fort at det ville være lurt for henne og regjeringen om daværende justisminister Sylvi Listhaug beklaget Facebook-uttalelsen om at Ap er mer opptatt av å beskytte terrorister enn det norske folk. Både Solberg og Siv Jensen ba Listhaug om å beklage, men de godtok at hun nektet å gjøre det. De var så redd for hennes makt at de ikke utfordret den.

Listhaug har ikke et spesielt stort nettverk i Frp, men hun har en direktekontakt med velgerne som gjør at resten av partiet frykter henne. Sentrale partikolleger sammenligner henne med Donald Trump – både i metodebruk og ikke minst i resultat. Sylvi Listhaug kan komme til å overta partiet.

Det er en ubehagelig tanke for flertallet i Frps tillitsmannssjikt, som er moderat og regjeringsvillig, men det er en uutholdelig tanke for mange Høyre-folk. De vet så smertelig godt at de er avhengig av Frp for å få regjeringsmakt. Det igjen betyr at det er umulig for dem å ta et oppgjør med Listhaug-fløyen i partiet – uansett hva den måtte komme til å gjøre. Mange tror at Sylvi Listhaug helst vil at Frp skal gå ut av regjering og heller bli et støtteparti for Høyre – etter modell fra dansk politikk.

I seg selv er det ikke sikkert at en dansk konstruksjon ville ha vært så ille for Høyre. Det er vissheten om at en liten fløy i Frp kan komme til å bestemme, som er vanskeligst. Det blir mulig å tegne bildet av at Erna Solberg er Sylvi Listhaugs slave. I så fall forsvinner statsministerverdigheten.

I et slikt perspektiv kan det være grunn til å spørre om ikke Solberg skulle ha satt ned foten litt oftere – for å markere styrke så lenge hun har den.

Mer fra Kommentar