Annonse
21:56 - 02. februar 2012

Til bords med Molière

Annonse

Kimmeridge

Molière – Jean Baptiste Poquelin (1622–1673) – er Frankrikes desidert største komedieforfatter. Hans første store suksess var den farseaktige satiren Les précieuses ridicules («De sirlige damer»), som ble fremvist for den teaterglade Ludvig XIV i 1659. Det er som så ofte overdrivelse og overmot Molière vil til livs: affekterte salongmiljøer så vel som oppblåste lærde, leger, advokater, prester, forførere, adelsdyrkende borgere, selvopptatte og misantropiske figurer: Alle utgaver av arten får gjennomgå i hans komedier.
Det mest kjente måltid i Molières teater er nok middagen som den libertinske adelsmannen Dom Juan, mest kjent for sine kvinnenedleggelser rundt om på kontinentet  («…men i Spania, ja, i Spania, tusen og tre…»), og deler med sin skjebnesvangre stengjest, statuen han fornærmer og som byr på en demonisk bordsetting.
Men også i L’Avare («Den gjerrige») fra 1669 er det tale om mat. Her i vanligere og mer typisk komedieteatralsk forstand: glupskt og måteløst. Den gjerrige er en fin studie av tidløse trekk i menneskelig psykologi.
I denne klassiske komedien om en gjerrig grinebiter som ikke vil la den kommende generasjon få nyte godt av hans midler, skal det arrangeres en middag. Den påholdne Harpagnon ber tjenestepersonalet ikke tørke støv med for hård hånd, da det sliter på møblene, og om å skjenke vin kun mot tørst. Det er når kokken Jacques forteller hva som skal til av mat til gjestebudet, at moroa begynner, rent kulinarisk. I de fleste versjoner av originalteksten er harangen med tiltrengte matvarer utelatt. Harpagnon skal ha ti personer til bords, men proklamerer at mat til åtte pleier å rekke til ti. Svaret Jacques avgir antyder at det trengs noen supper, forretter, stek, foruten mellomretter («entremets», som var kjøttstuinger man serverte mellom steken og frukten). I en seriøs utgave av komedien er kokkens fyldige liste gjengitt i en note:
«He bien! Det trengs fire store supper, med mye garnityr, og fem fat med forretter. Suppene er først hummersuppe, suppe på rapphøns med grønnkål, helsesuppe og så andesuppe med neper. Forretter: hønsefrikassé, pai med unge skogsduer, kalvebrissel, hvit blodpølse, morkler.»
Maitre Jacques avbrytes innimellom av den sjokkerte Harpagnon: «Que diable – Fanden steke, det er jo nok til å fø en hel by!»
Men Jacques fortsetter ufortrødent: «Deretter stek: i et stort kokekar anrettes en pyramideoppsats med velfødd kalv, tre fasaner, tre fete poularder, tolv tamme duer, tolv kornfødde høner, seks villkaniner, tolv rapphøns, et dusin vaktler, tre dusin kramsfugl…» Kalven, blant annet, er interessant. Det er tale om «veau de rivière», som Molière også nevner i andre tekster, og som er kalv som har gresset langs Seinens bredd ved utløpet i Normandie. Snakk om distinksjon!
Selv om han forsnakker seg, og uttaler det motsatte (det er jo ikke alltid så lett å holde tingene fra hverandre), siterer Harpagnon det gamle ordtaket om at «mennesket spiser for å leve, og lever ikke for å spise».
Det finnes vel en og annen Harpagnon blant oss. Kanskje?

Lese mer?

ALLEREDE ABONNENT?
ABONNEMENT
Fra kr 39,-
per uke ved kjøp
av 12 mnd abonnement
Hold deg oppdatert på politikk, kultur og forskning. Du får alt stoffet som er i papiravisen, egne saker kun på nett, eAvis og hele arkivet med over 50 000 artikler.
Annonse

Les om hvordan vi behandler dine personopplysninger

Vi anbefaler deg å lese personvernerklæringen og sette deg inn i hvordan vi behandler dine opplysninger. Den vil gi deg bedre oversikt over og kontroll på hva som brukes og lagres av dine persondata. Du finner all informasjon her.

Mer fra Kommentarer