I april vedtok Arbeiderpartiets landsmøte å programfeste kvinners rett til selvbestemt abort frem til den 18. svangerskapsuke, ved å avvikle nemndbeslutning ved aborter mellom 12. og 18. uke. Vedtaket står i en tradisjon der partiets landsmøte i mai 1969, som programfestet fri abort, er mest kjent. Mange har opp gjennom årene kritisert Arbeiderpartiet for ikke å ha gjort nok for retten til abort. Likevel fortjener partiet mer anerkjennelse for sin innsats – gjennom mer enn 100 år.
I Norge var abort forbudt etter straffelovens paragraf 245 fra 1902. Mange kjenner Katti Anker Møllers innsats for fødselskontroll og mødrehygiene fra årene rundt 1915. Hun samarbeidet med arbeiderkvinnene, som også hadde kampen for abort som selvstendig kampsak. Det var en tydelig reaksjon på at det var flest arbeiderkvinner som ble dømt for fosterfordrivelse. Loven var slik sett en klasselov.
I mange land ble det arbeidet med forslag til abortlover på 1930-tallet. Selv om abort var forbudt, ble det utført mange legale aborter – og mange flere illegale aborter. I Norge ga straffelovkomiteen sin innstilling til en abortlov i mai 1935. Flertallet gikk inn for å legalisere abort på medisinske, arvemessige, humanitære og sosiale indikasjoner. Målet var å liberalisere, å gjøre abortinngrep legalt ikke bare dersom det sto om kvinnens liv, men også om arvemessige hensyn talte for at barnet ville være skadet eller dersom svangerskapet var resultat av en kriminell handling. Flertallet ønsket også at vanskelige sosiale forhold skulle gi legal abort.
I Norge fremmet ikke regjeringen Nygaardsvold noe abortlovforslag. Tidligere er dette sett som et svik fra Arbeiderpartiet. En ny analyse gir et annet svar. På 1930-tallet var det langt flere legale aborter i Norge enn i nabolandene. Det ble tolket som at legene her var mer liberale. Det var lovlig å utføre abort dersom det sto om kvinnens liv og helse, men det var uklart hva det betydde. I Norge utførte leger mer enn ti ganger så mange legale aborter i Sverige, med dobbelt så mange kvinner som her i landet.
For arbeiderkvinner og radikale i mange land som ville liberalisere aborttilgangen, var det aller viktigst å få mulighet til å kunne få abort etter sosiale indikasjoner. Slik ble det ikke i Sverige og Danmark, 1930-tallslovene der ga ikke en enklere vei til legal abort. I Norge ville ikke Arbeiderpartiet med regjeringen Nygaardsvold og justisminister Trygve Lie fremme en lov hvor abort ikke kunne gjennomføres etter sosiale indikasjoner. At en lov måtte legalisere dette – det var arbeiderkvinnene helt klare på. Det var det slett ikke flertall for i Stortinget. Flertallet i Stortinget ville ha en lov som strammet inn det det så som en altfor liberal praksis.
Nygaardsvold-regjeringen sviktet ikke kvinnene ved ikke å fremme en abortlov, den la heller til rette for en fortsatt relativ liberal praksis. Opposisjonen på Stortinget og ulike kristelige organisasjoner mobiliserte voldsomt for en innstramming av abortpraksis fra 1934.
Under okkupasjonen fikk denne opposisjonen den abortloven den hadde argumentert for på 1930-tallet. Samtidig ble mødrehygienekontorene stengt, og fritt salg av prevensjon ble forbudt. NS- myndighetene innførte en streng abortlov i 1943, hvor kun medisinske og arvemessige indikasjoner ga adgang til abort. Det er uvisst om og hvordan denne loven ble brukt, men antallet legale aborter sank betydelig under krigen, og antallet dødsfall som følge av abort økte. Sannsynligvis ble det flere ukyndig utførte aborter. Loven ble opphevet da freden kom.
Etter krigen ble Norske Kvinneorganisasjoners Samarbeidsnemnd etablert for å stå sammen i arbeidet med likestilling og bedring av kvinners kår. Norsk Kvinnesaksforening tok opp forslag om at alle organisasjonene sammen kunne fremme forslag for regjeringen om å få en abortlov. Det ble talt for å kunne fremme et forslag som alle kunne være enige i – og det måtte være et forslag uten legalisering av abort etter sosiale indikasjoner.
Arbeiderpartiets kvinner ville ikke det. For dem var nettopp en sosial indikasjon det viktigste. De borgerlige kvinneorganisasjonene og Kvinnesaksforeningen kritiserte arbeiderkvinnene for at de slik ødela det som kunne føre fram til en abortlov mange kunne enes om. Men, sett i lys av 1930-tallets strid, måtte det være utenkelig å fremme et forslag uten sosiale indikasjoner.
Tidlig på 1950-tallet ga Gerhardsen-regjeringen Straffelovrådet i oppgave å utforme en abortlov. Det er ikke tvil om at regjeringen ønsket en liberalisering og legalisering av sosiale indikasjoner. Aase Lionæs, som helt fra 1930-tallet hadde talt for liberalisering og som var leder av Arbeiderpartiets kvinnesekretariat, og fire andre liberale kom med i utredningen av abortloven sammen med juristene i Straffelovrådet. I 1956 foreslo Straffelovrådet enstemmig å legalisere abort – også på sosiale indikasjoner. Men det sto strid om de sosiale indikasjonene. Mange av dem som på 1930-tallet talte for sosiale indikasjoner, snudde på 1950-tallet. Blant dem var helsedirektør Karl Evang. Han gikk inn for sosialmedisinske indikasjoner, med et vidt helsebegrep. Norsk Kvinnesaksforening gikk heller ikke inn for rene sosiale indikasjoner.
I ettertid er 1960-loven også sett som Arbeiderpartiets svik mot kvinnene. Det kan være, men så vel fagkyndigheten som gamle radikalere hadde tro på at det vide helsebegrepet og legenes velvilje skulle gi en god situasjon. Og, ikke minst mange kvinner og menn i partiet protesterte.
I 1959 la Gerhardsen-regjeringen fram et abortlovforslag uten sosiale indikasjoner. Lionæs og mange andre i partiet protesterte, det viktigste for dem var nettopp å legalisere de sosiale indikasjonene. Da den første norske abortloven ble vedtatt i Stortinget i november 1960, stemte flertallet i Arbeiderpartiets gruppe i Stortinget først mot egen regjerings forslag og for å legalisere sosiale indikasjoner. Da dette forslaget falt, støttet de regjeringens forslag. Partiet var ikke samlet. Ingen fra andre partier stemte for å legalisere sosiale indikasjoner.
Loven fra 1960 innførte abortnemnder. Før hadde legene bestemt, noen var liberale og hjelpsomme, andre ikke. Det ble tidlig klart, som tidligere, at ressurssterke kvinner hadde lettere for å nå fram med sine abortsøknader enn andre kvinner. Kritikken mot loven ble skarp, til og med før den trådte i kraft, 1.2.1964. Opposisjonen i Stortinget i 1960 var, som tidligere, svært kritisk både til abort og til prevensjon, ikke minst av moralske grunner. Den mente tilgang til abort og prevensjon ville øke umoralsk samliv og oppfordre til sex.
Fra Stortingets talerstol krevde Aase Lionæs i februar 1967 at kvinnen selv måtte få beslutte om abort, det ble anslått å være mange tusen illegale aborter i året, loven ble praktisert ulikt og ble sett som en klasselov. Dette var første gang kravet ble tatt opp i Stortinget. Sosialministeren fra Kristelig Folkeparti var selvsagt avvisende. Abortnemndene innvilget en større andel av søknadene over tid, men kvinnene måtte møte i nemnd og mange opplevde det som nedverdigende. Da Arbeiderpartiets landsmøte i mai 1969 programfestet fri abort, skjedde ikke det – som det mange ganger skrives – plutselig og etter et benkeforslag. I 1969 hadde mange kvinner – og menn fra partiet arbeidet for fri abort lenge. Abort ble også og etter hvert en utbredt erfaring for mange, men det ble det ikke talt om.
Arbeiderpartiet, med Trygve Bratteli som statsminister, fikk regjeringsmakt i 1971, men hadde ikke flertall i Stortinget og noe forslag om fri abort ble ikke fremmet. Etter EEC-avstemningen i 1972 gikk Bratteli av, og Lars Korvald fra KrF ble statsminister. Hans regjering forberedte en innstramming av 1960-loven, men møtte sterk motstand. Ikke bare fra arbeiderbevegelsen, men særlig fra den nye kvinnebevegelsen som hadde tatt opp abortsaken som en av sine viktige saker fra 1970.
Før valget til Stortinget i 1973 hadde både Arbeiderpartiet og Sosialistisk Valgforbund fri abort på sine programmer. Det hadde ingen av de borgerlige partiene. Det er godt kjent at en av representantene fra SV hadde reservert seg mot å stemme for at kvinner kunne bestemme om abort, og at det dermed med knappest mulig margin i Stortinget ikke var flertall for fri abort. Det er mindre vektlagt at den abortloven som fikk flertall, i juni 1975, og som fortsatt gjelder, ikke var noe kompromiss. Den gikk så langt som absolutt mulig i retning av selvbestemt abort, men den beholdt nemnda. Forslag om obligatorisk veiledning og at mannen skulle kunne uttale seg, ble kontant avvist av flertallet i sosialkomiteen (Ap og SV).
Sosialkomiteens flertall fikk regjeringen med på å gå inn for å innføre en selvstendig og ren sosial indikasjon. Og i stedet for at kvinnene etter 1960-loven kunne få abort dersom visse kriterier var til stede, fikk kvinnen etter 1975-loven rett til abort på visse kriterier. Hvorfor er dette viktig? Jo, da Stortinget i 1978, med knappest mulig flertall, vedtok å fjerne nemnda og la kvinnen selv beslutte innen 12. uke av svangerskapet, ble den liberale 1975-loven gjeldende for nemndas beslutninger mellom 12. og 18. uke.
Abortloven fra 1975 og endringen i 1978 som ga kvinnen rett til selvbestemt abort, var ikke noe kompromiss. Selv om regjeringene Bratteli i 1975 og Nordli i 1978 la fram lovutkast med noen kompromisslignende formuleringer, avviste Stortingets sosialkomité med flertall fra Arbeiderpartiet dem og flyttet forslagene i liberal retning. Kvinnen skulle ikke være nødt til å motta veiledning eller råd, mannen fikk heller ingen rett til å uttale seg. På den annen side fikk helsepersonell rett til å reservere seg mot å delta ved inngrep. Kvinnen fikk ikke rett til å beslutte «i siste instans», hun fikk ganske enkelt bestemme selv.
Etter at fri abort var innført, vedtok Høyres landsmøte i 1980 å stille sine representanter fritt. Siden har det vært klart flertall på Stortinget for selvbestemt abort. Ett etter ett har de borgerlige partiene tatt bort programformuleringer om å reversere abortloven. I programmet fra 2017 vil KrF at kvinnen «i siste instans» skal kunne beslutte, men etter obligatorisk veiledning og rådgivning.
Etter 1978 ble ikke abortloven endret før i 2019, da det etter forhandlingene mellom KrF og Solberg-regjeringen ble vedtatt en lovendring som gjør at flerlingabort alltid skal besluttes i nemnd. Dette har åpnet for andre endringer. Mange har lenge ønsket å fjerne nemndavgjørelsene mellom 12. og 18. uke. Med landsmøtevedtak i fem partier i vår, kan det bli slik, avhengig av Stortingets sammensetning etter høstens valg.
Om det blir tvungen eller frivillig veiledning vil nok bli diskutert. Uten nemnd, blir det kvinnens rett til å beslutte «i siste instans» eller kvinnens rett til å beslutte innen 18. uke? Sist på 1970-tallet ble det diskutert om kvinnen skulle ha rett til å få veiledning eller plikte å motta. Da sørget Arbeiderpartiet og SV i Stortinget for at kvinnen rett og slett fikk bestemme selv.