ARKITEKTUR Gaute Brochmann anmelder boligkomplekset i St. Halvardsgate 20 i Morgenbladet 1. august. Jan Carlsen følger opp med et debattinnlegg uken etter. Brochmann tar for seg utbyggers ansvar, men legger hovedansvaret på arkitektene som «glemmer» viktigheten av sin oppgave.
Brochmann går ikke til sakens kjerne, nemlig at Felix Arkitekter kanskje rett og slett ikke kan bedre. Jan Carlsen retter hovedskytset mot utbyggerne, rammebetingelsene, profittmotiv, kommunen, Norske Arkitekters Landsforbund og det som verre er. Det kan være takknemlig å legge skylden på ytre faktorer når man ser at resultatet er blitt dårlig. Min hovedtese er at dårlig arkitektur i all hovedsak skyldes dårlige arkitekter. Det fins dårlige jurister, snekkere, psykologer og rørleggere. Hvorfor skal det være så vanskelig å snakke om dårlige arkitekter?
Ser vi på arkitekturhistorien, er det lett å tilbakevise tesen om at dårlig økonomi fører til dårlig arkitektur. Noe av det flotteste vi har innenfor boligarkitekturen ble produsert i mellomkrigstiden rundt om i Europa. Jeg tar ikke opp selve boligstandarden, som selvfølgelig var langt lavere da enn nå, men det vi legger i arkitekturbegrepet med tanke på fysisk komposisjon og fargebruk.
Illustrerende er Onkel Toms Hütte av Bruno Taut fra 1929. Disse komposisjonene koster ikke mer enn et mer rigid mønster og uttrykk. Intet profittmotiv kunne argumentere mot en slik utforming. Hele boligområdet er en sann glede av overskudd og vakre motiver, noe som ene og alene skyldes at Bruno Taut var en usedvanlig dyktig og følsom arkitekt.
Johan-Ditlef Martens
Sivilarkitekt