Under tittelen «Så mange netter, så mange fester. Var det ingen som så eller sa noe?» kommenterer Lena Lindgren rettssaken mot meg. Spørsmålet er godt, men svaret som tilbys, er tynt: Det var ingen som sa noe fordi vi tilhørte et miljø som hadde et positivt forhold til grenseoverskridelser og som derfor normaliserte overgrep. Med andre ord: folk så noe, men reagerte ikke, og sa derfor ingenting.
At dette er feil, fremgår blant annet av over femti vitneavhør, hvor samtlige som var til stede de aktuelle kveldene, gjør det klart at de ikke var vitne til noe som ligner det som beskrives i anmeldelsene eller i dommen. Lindgrens teori blir ytterligere svekket om man tar inn over seg hvor mange mennesker som i så fall må ha normalisert overgrep. I årene 1995–2015 var jeg trolig på byen rundt fire dager i uken, enten i jobbsammenheng eller privat. Det blir cirka 4000 kvelder totalt. Rundt halvparten av disse kveldene endte hos meg. Regner vi et snitt på seks personer, har rundt 12 000 hoder vært på fest hos meg i disse årene. Noen var gjengangere, mange var innom en eller to ganger. Er det sannsynlig at så mange mennesker over så lang tid «normaliserer for å beholde en forestilling om suverenitet og samhold»?
Ifølge Lindgren mener jeg at «kvinnene lider av falske minner». Vel, jeg har ikke brukt de ordene aktivt hverken i avhør eller i retten. Dette er måten aktoratet fremstiller meg på. Mine forsvarere og jeg har minnet om etablerte sannheter innen vitnepsykologien: At minnene våre ikke er eksakte gjengivelser av faktiske hendelser. At de gjerne er en blanding av ny og gammel informasjon. At de endrer seg over tid og gjennom påvirkning fra andre. Altså at hukommelsen er svært sårbar. Dette er ikke kontroversielt. Svein Magnussen forklarer dette enkelt i standardverket Vitnepsykologi 2.0 (2019): «Det hender at vi husker ting som vi ikke selv har erfart, og det hender at andres forslag eller fortellinger gir oss en idé.»
Lindgren innrømmer at hun ikke er i «faglig posisjon» på feltet. Så snur hun fokuset mot meg og spør: «En overgrepstiltalt kan vel også ha […] 'skapende hukommelse'?» Ja, selvsagt. Men der kvinnene har snakket sammen i lukkede fora, utvekslet rykter og informasjon og deltatt i fellesmøter med advokat før avhør, har jeg sjekket meldinger og bilder fra de aktuelle tidspunktene for å sikre at minnene mine stemmer med det som faktisk skjedde. At tingretten la mer vekt på muntlige påstander fremsatt mange år senere enn på konkret dokumentasjon, er skremmende. Det minner om mottoet believe all women, som i strafferetten vil innebære at alle anklager om overgrep er gyldige inntil det motsatte er bevist.
Lindgren avslutter: «Rettssaken handler ikke om å «få tatt» kulturprofilen og å få hengt ut et enkeltmenneske. Den handler om en strukturell endring: å gjøre ubevisste prosesser mer bevisste.» Jeg skulle ønske hun hadde rett. Så langt har hun feil: De ubevisste prosessene som har pågått siden 2015, er blitt feid under teppet, og ett enkeltmenneske er blitt utpekt og jaktet på av politi, medier og gatemobb.
«Hvorfor er såmange menn tause når de ser at kvinner blir skadet?» er tittelen på et debattinnlegg av Rose Teigen-Fagerheim i Morgenbladet 19. juli. Deretter henter hun frem to spørsmål som hun mener jeg ikke kan svare på. Det er riktig. Det er vanskelig å svare på spørsmål man ikke blir stilt, i andres artikler. Derfor benytter jeg meg av tilsvarsretten.
Det er vanskelig å svare på spørsmål man ikke blir stilt, i andres artikler. Derfor benytter jeg meg av tilsvarsretten.
Spørsmålene er: 1) Hvorfor var det ingen som sa noe? og 2) Hva sto på spill for dem som ville si ifra? Til det første: Det var faktisk en kvinne som sa noe. Hun kontaktet meg på Facebook og sa at hun hadde oppsøkt et voldtektsmottak på grunn av meg. I ettertid viser dato og adresse på dokumentene fra mottaket at hun ikke dro dit etter en fest med meg, men på grunn av en senere hendelse med en annen mann. Dette oppdager ikke politiet og legger papirene inn som et sentralt bevis i saken. Dessverre tar det nesten ett år før jeg får innsyn og kan oppklare misforståelsen. Likevel ender det opp med dom i tingretten. Dette viser hvor sårbar en rettsprosess er når politiet jakter på fortellingene og ser bort fra dokumenterbare fakta.
Resten av dette svaret er enkelt: Ingen sa noe fordi de ikke opplevde at de var utsatt for overgrep. Vi som omgikk hverandre, fortsatte med det som før. Ingen har kunnet dokumentere at opplevelsen av overgrep oppstår før flere år senere, etter samtale med eller kjennskap til andre i saken. Ingen har tatt det opp med psykolog/behandler/fastlege. De som etter hvert gjør det, gjør det etter kontakt med politi eller bistandsadvokat. Dette forklares gjerne med at man «har gått gjennom en gradvis prosess», eller «hadde fortrengt det». Men ideen om fortrengning avvises av vitenskapen. Det normale er at man husker traumatiske hendelser, om enn ikke med alle detaljer. At dette ikke har nådd frem til norsk rettsvesen, utgjør ifølge fagfolk et rettssikkerhetsproblem: «Enkelte domstoler har de siste årene svekket sin troverdighet ved villig og blindt å godta teorien om fortrengte minner. Slik aksept kan ødelegge (de juridiske) mulighetene for personer utsatt for falske beskyldninger» (Grøndahl, Wessel, Magnussen, Tidsskrift for Den norske legeforening, juni 2019).
Hva sto på spill for dem som ville si ifra? Her knyttes det an til ideen om at ofre tier i frykt for å miste jobbmuligheter eller sosial status og tilhørighet. Det er ikke tilfelle her. Anklagene oppsto i et vennemiljø, hvor alle kjente alle og flere var bestevenner. Ingen forpliktende arbeidsrelasjoner og ingen gullkantede jobbmuligheter. At ingen turte å betro seg til nære venner, familie, psykolog, i dagbok eller på en annen måte som lar seg etterprøve, er ikke sannsynlig.
Det er interessant at de som har vært opptatt av å avlive gamle voldtektsmyter, nå ser ut til å ønske seg et sett med nye. En av de nye mytene er at mannlige overgripere beskyttes av andre menn. Teigen-Fagerheim skriver: «Om flere menn forteller offentlig om det de visste eller vet om, blir det ikke bare kvinners jobb å fortelle om hva som skjer i små og store miljøer.» Men det passer ikke her: Da de to første kvinnene anklaget meg sommeren 2015, ble mine mannlige venner og kolleger like overrasket, og hadde like liten tro på anklagene som alle andre.
Det er interessant at de som har vært opptatt av å avlive gamle voldtektsmyter, nå ser ut til å ønske seg et sett med nye.
Foreløpig er det bare én som har hatt motet til å «fortelle offentlig om det de visste eller vet». Han sier at han i løpet av en tiårsperiode har vært på over hundre nachspiel hos meg. At han har overnattet utallige ganger og vært bestevenn med flere av de kvinnene som anklager meg. Han hverken så eller hørte noe som tydet på at «kvinner ble skadet». Tvert imot så han kvinner som hadde det gøy og gjorde som de ville. Kostnaden denne mannen bærer for å fortelle sannheten, først til politiet, så i retten og deretter i et intervju han motvillig stilte opp i, er stor. Han har opplevd trusler, sosial utestenging, hærverk, jobbsabotasjer og utstrakte mobbekampanjer i sosiale medier.
«People usually get things wrong», sa Joni Mitchell i et intervju forleden. Det er ikke rart at også Teigen-Fagerheim tar feil. Hun kjenner ikke miljøet og fulgte ikke rettssaken. Samfunnsdebattanter må av og til løfte blikket og prøve å forstå, uten å bare ty til sjablongmessig tankegods i tiden. Hvis ikke risikerer de å bli det gangster rappere kaller «studio gangsters», altså rappere uten kontakt med virkeligheten de prøver å beskrive. En skribent kan selvsagt velge å fortelle sin favoritthistorie om og om igjen, men da må noen andre ta jobben med å undersøke den virkeligheten skribenten velger å ikke forholde seg til.
Gaute Drevdal ble 26. juni i fjor dømt til 13,5 års fengsel for ni overtredelser av straffelovens paragraf 192b (gjerne omtalt som sovevoldtekter ) og ett tilfelle av seksuell omgang med en mindreårig. Dommen ble anket på stedet. Ny behandling i rettssystemet er berammet til oktober 2021, tidspunktet er påanket av Drevdals forsvarere.
Denne uken kommer Drevdal til orde i to debattinnlegg der han retter både en generell kritikk mot medienes dekning og mer spesifikt mot tekster som har stått på trykk i Morgenbladet. Som ett av to medier har vi fulgt rettssaken mot ham tett. Vi har hatt flere oppslag og større saker som omhandler ham, overgrepstiltalen og dommen. Gitt omfanget av vår dekning, er det i tråd med vanlig publisistisk praksis og Vær Varsom-plakatens bestemmelser at han får anledning til å imøtegå påstander og analyser som har stått på trykk hos oss, også utover det ene intervjuet som ble gitt rett etter at dommen i tingretten falt. Vi gjør oppmerksom på at dommen mot ham er anket og dermed ikke rettskraftig.
Koordinerende bistandsadvokater er informert om begge tekstene, de vil ikke kommentere sakens bevisførsel i pressen.