00:10 - 02. oktober 2020

Sivilisasjonen som forsvinner hver vinter

Vi kan bygge tunneler under sjøen og pumpe olje fra havbunnen i stiv kuling. Det burde ikke mangle på kompetansen som skal til for å holde bygatene isfrie.

På glattisen: Det burde ikke mangle på kompetansen som skal til for å finne de gode løsningene og holde bygatene isfrie, skriver Tor Austigard. Foto: Hallgeir Vågenes / VG / NTB

Sommeren er over for denne gang, men vinteren kjennes fortsatt fjern. Selv om det er langt utpå høsten, kan man fortsatt sette seg på en fortauskafé i Oslo, slikke noen varme solstråler mellom høstløvet og tenke at selv om vi ikke får reise til Paris og Milano, er Oslo ikke så verst. Det er folk i gatene. De spaserer, prater og har overskudd.

Så kommer det en årstid der Oslo skal bli noe ganske annet Paris og Milano. Snart skal det bli mørkt – greit nok, det har også sin sjarm. Og snart skal det snø – greit nok, det har også sin sjarm. Men så skal det fryse på og bli glatt. Og i det øyeblikket det skjer, glipper sivilisasjonen. I plassen for å spasere, prate og tenke store tanker, skal vi nå forfrossent haste rundt fra hus til hus, med blikket ned i gaten, og bruke hele vår intellektuelle kapasitet bare på å unngå å skli. Som skremte pingviner med dårlig tid.

Kunne det vært annerledes? Selv om det er et kaldt land så bor vi ikke i små, mørke trehytter med torvtak. Vi har en bygningsteknologi som har gitt oss T-skjorte-temperatur inne hele året. Selv om det er et land med mye sjø, ror ikke folk til jobb i trebåt lenger. Vi kan bygge tunneler under sjøen og pumpe olje fra havbunnen i stiv kuling. Alt dette er problemer man kunne hatt gode unnskyldninger for å ikke løse, men som ble løst likevel. Det burde ikke mangle på kompetansen som skal til for å finne de gode løsningene og holde bygatene isfrie. Langtidslagret sommervarme, lasersmeltet snø, fotgjenger- og bildekkgenerert varme, hva vet jeg.

Men løsningen vår er å strø grus og sand i gatene. Og når det smelter og fryser annenhver dag hele vinteren så kreves det stadig mer grus og sand, som gir stadig gråere snø, og stadig mer svevestøv og luftkvalitet verre enn Delhi. Mørkt og kaldt kan være positive kvaliteter og gi rom for mye. Både kulturliv og sivilisasjon. Men når sandhaugene legger seg oppetter veggene og gaten er så full av grå guffe at man må ha på vadestøvler for å krysse den, da tenker jeg at den våren og den sivilisasjonen får vi aldri tilbake.

Tor Austigard

Du har nå lest en gratis smakebit fra Morgenbladet. Vil du ha mer godt lesestoff? Vi har inntil 50 prosent rabatt for nye abonnenter. Bli abonnent
Annonse