13:06 - 14. oktober 2020

Hva er konsekvensene av at vi står midt oppe i en unntakstilstand?

Hvor mye avvik fra det normale er vi i stand til å ta inn over oss før vi blir mottakelige for konspirasjonsteorier og ideologier? Humanistiske forskere kan tilby et språk til å tenke langsiktig og kritisk med, tenke bredere og dypere. 

Virusets inntreden har endret livene våre, tvunget oss inn i isolasjon og tatt fra oss opplevelse av frihet og fellesskap som er grunnleggende i et åpent demokrati, skriver Inga Bolstad og Helgard Mahrdt. Her: José Menino (98) klemmer datteren sin Gilda Pereira for første gang på fem måneder. Et spesiallaget plasttrekk med ermer gjør det mulig for eldre å få klemme sine nærmeste igjen, São Paulo, Brasil. Foto: Mads Nissen / Panos / Felix Features 

Vi befinner oss i en ventesituasjon. Vi venter på en vaksine, vi venter på immunitet, på at det skal gå over. Det er en virkelighet som oppleves fjernt fra vår erfaring av å leve i et demokrati hvor vi kan planlegge våre liv mer eller mindre fritt og selvstendig. Vi befinner oss i en tilstand av frykt og redsel for det uvisse, i en situasjon hvor vi opplever avmakt og kjenner oss hjelpeløse. Politikere og massemediene forteller oss at vi må være tålmodige, holde ut og vente på at vaksinen kommer, så vil vi vende tilbake til det «normale» livet. Kanskje kommer en vaksine til landet vårt i 2021. Forskere ved London School of Economics hevder at vi trolig må vente til 2024 før vi har nok vaksiner i en global sammenheng.

Har vi de begrepene vi trenger for å erkjenne og forstå denne situasjonen? Hannah Arendt var en av de sjeldne tenkerne hvis store lidenskap var å forstå sin tid. Hun setter ord på den moderne tidens dehumanisering med ordet «worldlessness», det vil si en verden som for henne  refererer til et tap av mellommenneskelige relasjoner (i epilogen til The Promise of Politics). En slik dehumanisering kan også beskrives som en ørkenspredning. Hvorfor er denne situasjonen så farlig?

Vi påvirkes alle av pandemien som omgir oss. Vi i den vestlige verden lider ikke på samme måte som europeiske land led under tidligere totalitære regimer på 1930-tallet. Før murens fall lengtet innbyggerne i de østeuropeiske landene etter å kunne bevege seg fritt, men virusets inntreden har også endret livene våre, tvunget oss inn i isolasjon og tatt fra oss opplevelse av frihet og fellesskap som er grunnleggende i et åpent demokrati.

Hva er så konsekvensene av at vi står midt oppe i en unntakstilstand begrenset av en biologisk prosess, et virus? Hva er våre muligheter til å handle og svare på denne situasjonen? Dette spørsmålet må stilles nå, som Anthony Giddens sa det under Arne Næss-seminaret på UiO; «we travel in unknown territory».

Skal vi passivt avvente situasjonen og håpe at alt snart normaliserer seg? Eller finnes det handlingsalternativer? Vi må selvfølgelig ha tillit til at legevitenskapen utvikler gode nok vaksiner, men bortsett fra det kan vi alle gjøre noe. Vi kan stoppe opp og tenke. Og her kan den akademiske verden og i særdeleshet de humanistiske disiplinene spille en viktig rolle. I disse fagene skal vi, og særlig den unge generasjonen, kunne erfare og selv praktisere en åpen og fordomsfri arena hvor nettopp evnen til å tenke, reflektere og ta vanskelige valg står i sentrum. Som Arendt skriver med referanse til Kant; forstanden eller intellektet (Verstand) ønsker å forstå det vi sanser og erfarer, mens fornuften eller tenkningen (Vernunft) ønsker å forstå dens meningsinnhold. Og dette er slik vi ser det, viktig å ta inn over seg; å sette fakta inn i en meningsfull sammenheng, å forstå det vi observerer nå, slik at vi forblir i verden og ikke trer ut av den og inn i konspirasjonsteorier og ideologier som sprer seg på internett og sosiale medier.

Eller for å si det på en annen måte; hvor mye avvik fra det normale er vi i stand til å ta inn over oss før vi blir mottakelige for ideologier? Vi må stoppe opp og tenke over våre handlinger, noe som er mer krevende enn noen gang, gitt vår raske og omskiftelige hverdag. Men vi kan ta valg. Vi kan bruke vår dømmekraft. Det er mulig å velge hvordan vi ønsker å svare på den situasjonen vi befinner oss i.

Vi tenker alene, men eier ikke sannheten alene. Når vi presenterer våre tanker til andre, forvandles de til påstander og meninger andre kan være enige i, akseptere, benekte eller korrigere – et fellesskap som er bærebjelken i et demokrati fordi ingen kan alene kjenne og forstå verden. Vi er avhengige av trygge og anerkjennende møteplasser basert på gjensidig respekt, og her kan særlig humaniora bidra til å styrke evnen til å tenke, utveksle og korrigere meninger slik at de ikke mister båndet til virkeligheten; være et forsvar mot falske nyheter og ideologiske manipulasjoner.

Skal vi holde ut i en verden der ørkenen vokser, så må vi kunne påvirke og endre den.

Når vi inngår i en samtale setter vi ikke bare ord på verden, vi avslører samtidig noe om oss selv og hva vi står for. Et universitets fremste oppgave er derfor nettopp dette, som Hannah Arendt sier det (i en diskusjon ved Chicago University, oktober 1963): «den akademiske argumentasjonskulturen, som blir sjeldnere og sjeldnere i verden rundt oss, er avhengig av en viss form for ro og stillhet (…). Vi har i dag for få, ikke for mange, muligheter til å møtes i en atmosfære av åpenhet og oppriktighet. (…) Heldigvis er elfenbenstårnet i dag et foreldet ideal, men den akademiske og den ikke-akademiske verdenen, begge offentlige sfærer med hver sin rettmessige plass, trenger å strekke seg ut mot hverandre, uten å kollidere. Akademia står i en særstilling fordi her fostres, ikke likegyldighet, men upartiskhet og saklighet.»

For å fortsette i Arendts språk: Skal vi holde ut i en verden der ørkenen vokser, så må vi kunne påvirke og endre den, uten å la dens betingelser endre oss. Vi trenger «oaser» der vi kan møtes oppriktig, som venner, for å styrke hverandre og få det motet vi trenger for å handle. Å omskape ørkenen til et fellesskap, en menneskelig verden, i stedet for å flykte eller underkaste oss dens betingelser krever derfor både handlinger og innlevelse, både omsorg, utholdenhet og mot.

Hva kan vi som forsker og underviser innenfor de humanistiske fagene bidra med? Jo, vi kan tilby et språk til å tenke langsiktig og kritisk med, tenke bredere og dypere. Gjennom poesien og kunsten blir verden menneskelig, og gjennom filosofien avdekkes den humanistiske arven som gir oss et rikere og mer presist språk for å beskrive den nye virkeligheten. Historien kan ikke fortelle oss hvordan vi skal handle, men vi trenger kunnskap om historien slik at vi kan sammenligne det nye med det kjente og formulere hva de nye utfordringene er.

I koronaens tidsalder er dette blitt synlig for oss, tomme lesesaler og kantiner på universitetene skaper ensomhet og avstand der det før var rom for samvær og livlige debatter. Men en tilbakevending til det normale livet før pandemien synes verken mulig eller ønskelig. Også før covid-19 var store deler av verdens befolkning styrt av utenforliggende restriksjoner som gjorde det umulig å leve fritt; sykdom, krig, fattigdom, brudd på menneskerettigheter, autoritære regimer og ikke minst klimaendringene begrenset våre liv. Kanskje kan vi bruke denne anledningen til å tenke igjennom hvordan vi kan skape en mer menneskelig verden for alle?

Mot slutten av Vita activa blir Arendt pessimistisk hva angår menneskets mulighet for å handle moralsk og politisk for å skape nye måter å leve samme på; arbeid og konsum har overmannet oss og overlatt til elitene å endre verden. Vil vi ta ansvaret – og har vi motet og viljen til å forsvare de felles, åpne møteplassene vi trenger mer enn noen gang? Uten en felles offentlighet står vi i fare for å miste det fundamentet vi trenger for å utveksle og justere våre meninger slik at vi kan skille fakta fra fiksjon. Kan covid-19 lære oss å verdsette og reetablere den mangfoldige offentligheten?

 

 

Du har nå lest en gratis smakebit fra Morgenbladet. Vil du ha mer godt lesestoff? Les Morgenbladet digitalt i 10 uker for 10 kr. Bli abonnent
Annonse

«At lederen skulle fortrenge annen kvalitetsjournalistikk, er rent koketteri.»