00:05 - 04. september 2020

Underlig tolkning av Terje Vigen

Døving skriver at «historieskriving er en interessant kunst». Men jeg vil påstå at det kan være interessant å lese historie også.

Havet er mer enn fisk. Havet er også en ferdselsvei, en måte å seile forbi horisonten til nye steder. Hans Gudes Vestlandsfjord (1862) viser vei. Foto: Børre Høstland / Nasjonalmuseet

I Morgenbladet nr. 33 skriver Runar Døving et essay der han tar opp «fiskeblindheten» i de politiske diskusjonene om matforsyning og beredskap. Døvings hovedbudskap er det samme som Petter Dass’: «Fisken i havet, det er våres brød.» Og Døving har unektelig et godt poeng. Men i et sjøfartshistorisk perspektiv er hans tolkning av Terje Vigen og diktets virkningshistorie noe underlig. Han er så opptatt av å lete etter bevis på norsk «innlandshegemoni» at han overser at diktet er et vitnesbyrd om det omvendte.

Terje Vigen handler jo nettopp om avhengigheten av havet! Men havet er mer enn fisk. Havet er også en ferdselsvei, en måte å seile forbi horisonten til nye steder. Før utbygging av vei og jernbane var sjøen den enkleste veien å transportere folk og varer. Norsk økonomi og næring er bygget på internasjonal handel og relativ enkel tilgang til utenlandske markeder, også for tunge varer, over havet. Det var faktisk en krise da Storbritannia blokkerte handelen for Norge under Napoleonskrigene. Den økonomiske aktiviteten var innrettet for et system der man drev handel og importerte korn over havet.

Blokaden, som er bakteppet for Terje Vigen, var en konsekvens av at Danmark-Norge hadde valgt Frankrikes side i Napoleonskrigene. Et valg som vakte misnøye fordi det ikke tok tilstrekkelig hensyn til Norges behov for fritt leide på havet, og som var en medvirkende årsak til Norges frigjøring fra Danmark. Også unionsoppløsningen i 1905 kan man si skyldes at svenskene ikke tok hensyn til hvor viktig sjøfarten var for Norge. Kravet om norske konsuler sprang ut av behovet for å tilrettelegge for norsk skipsfartsnæring.

Behovet for å drive internasjonal sjøfart spiller altså en betydelig rolle i historien både om 1814 og 1905. Dette er de store, nasjonsbyggende fortellingene, og jeg er rett og slett ikke enig med Runar Døving i at det maritime aspektet er fraværende i norsk historiefortelling og kulturelle identitet.

Det stemmer at innlandskulturen ble fremhevet i det nasjonale prosjektet rundt forrige århundreskifte. Kystkulturen ble nok ansett som for internasjonal og «uren». Men selv om dette stemte for hundre år siden, er det ikke slik i dag. Nå snakkes det stadig om «havlandet» og det er oppmerksomhet om begrepet kystkultur.

Eksemplene Døving nevner på kystblinde nasjonsbyggere er heller ikke entydige. Hans ene eksempel, Henrik Wergeland, skrev da en rekke sjantier (sjømannssanger), og ga i 1839 ut Samling af Sange og Digte for den norske Sjømand. Maleren Hans Gude fremstilte båter, skip og kyst- og havlandskaper. Han brukte tiår av sitt liv til å perfeksjonere malerier av lys som speilet seg i sjøen. Norges litterære kanon handler også i stor grad om maritim virksomhet. Les Jonas Lies sjøromaner og Alexander Kiellands beskrivelser av Stavangers skipsfartsmiljø. Og for all del: les Terje Vigen for å forstå den norske kulturens sterke binding til sjøen.

Døving skriver at «historieskriving er en interessant kunst». Men jeg vil påstå at det kan være interessant å lese historie også, og jeg stusser over hans mange referanser til Wikipedia. Han avslutter essayet sitt med å foreslå at noen bør gi ham et større pengebeløp for å skrive «norsk sjømatnærings historie». Mitt råd vil være at han kan begynne med å lese Norges fiskeri- og kysthistorie, som kom i fem bind i 2014. Og fundere på om det er tilfeldig eller ikke at dette viktige forskningsprosjektet var ferdig til 200-årsjubileet for grunnloven og unionsoppløsningen.

Elisabeth S. Koren

 

Du har nå lest en gratis smakebit fra Morgenbladet. Vil du ha mer godt lesestoff? Les Morgenbladet digitalt i 10 uker for 10 kr. Bli abonnent
Annonse