Kronikk

Trumps katolske base

Oppslutningen om Trump blant hvite katolikker er på nesten 60 prosent.

Alle som søker valgte verv i USA, må forholde seg til religion. Den amerikanske grunnloven skiller riktignok skarpt mellom stat og kirke. Men i det praktiske politiske livet har religiøse holdninger fått en stadig mer sentral rolle.

Forestillinger om at Donald Trump primært støttes av evangelikale kristne, og at katolikker flest er demokrater, sirkulerer. Dette er knapt dekkende. De siste tiårene har det skjedd en dreining mot republikanerne på katolsk hold. Samtidig øker forbindelseslinjene mellom konservative katolikker og Trump.

Dette bekreftes av striden knyttet til utnevningen av en ny høyesterettsdommer etter liberale Ruth Bader Ginsburgs død. Her er den katolske abortmotstanderen og syvbarnsmoren Amy Coney Barrett en svært aktuell kandidat. Dersom hun blir valgt, vil seks av rettens ni medlemmer være i overveiende grad konservative katolikker – inkludert den omstridte Brett Kavanaugh.

Barretts skarpeste konkurrent, Barbara Lagoa, er også katolikk, men trolig litt mindre konservativ i religiøse spørsmål.

USA har ingen offisiell religionsstatistikk, oppgitte medlemstall varierer. De tradisjonelle kirkene mister imidlertid medlemmer, i høyt tempo. Det gjør også de evangelikale, om enn i mindre grad. Ifølge en stor undersøkelse fra Pew Research Center var cirka 25 prosent av befolkningen evangelikale i 2014, og drøyt 20 prosent katolikker. Disse gruppene er likevel store nok til å ha avgjørende innvirkning på presidentvalg.

Ingen vet sikkert hva som rører seg i et menneskes hjerte. Men Donald Trump oppviser få tegn på aktivt religiøst liv. Han kommer fra en presbyteriansk kirke og går noen ganger til gudstjeneste hos de episkopale. Kirkelig engasjement utover dette kan ikke spores. Og kristen-humanistiske verdier preger slett ikke presidentens politikk.

Når Trump prøver seg på kristen retorikk, lyder det litt som en famlende nyomvendt. Han anklager rivalen Joe Biden for å «såre» Gud og bibelen.

Men som andre politiske kandidater i USA, må også Trump sikre oppslutning blant religiøse. Han vendte seg først til de evangelikale, hvor mange deler det populistiske grunnsynet hans. TV-pastoren Paula White, som forkynner at gudstro medfører materiell velstand, har stor innflytelse i Det hvite hus. Franklin Graham, Billy Grahms sønn, er en annen viktig tilhenger. Disse møtes jevnlig til «bønnefrokoster» i presidentboligen – hvor Trump lytter og nikker, men sjelden ber høyt selv.

Sterk støtte til Israel har gjort presidenten populær på konservativt jødisk hold. Det er han overhodet ikke blant muslimer.

Katolske kristne støtter også Trump. Valgdagsmålinger tilsa at 52 prosent av USAs katolikker stemte på ham i 2016. Undersøkelser fra årets valgkamp tyder på at Joe Biden, som er aktiv katolikk, har en liten ledelse her. Men den er lavere enn Bidens forsprang i allmenne målinger. Oppslutningen om Trump blant hvite katolikker er på nesten 60 prosent.

Flere katolske organisasjoner arbeider for gjenvalg av presidenten. I Catholics for Trump er motstand mot abort, utnevninger i rettsvesenet og religionsfrihet hovedsaker. Blant gruppens agitatorer finner vi presten Frank Pavone, som er kjent for å ha feiret messe med restene av et abortert foster på alteret.

Den erkekonservative erkebiskopen Carlo Maria Viganò er også en helt. Det skyldes ikke minst et brev til Trump fra juni, hvor presidenten lovprises for hans rolle i kampen mot «mørkets barn». Brevet er breddfullt av konspirasjonsteorier. Trump svarte med en Twitter-melding hvor han skrev at han var «svært beæret» av Viganòs brev.

I CatholicVote.org, Susan B. Anthony List og Valor America forfektes lignende synspunkter. Katolske velgere teppebombes med at «en antikristen venstreside … fører krig mot katolikker og gudstro». Kommunist- og sosialistspøkelset brukes svært aktivt. Slikt har lenge vært et anliggende i Vatikanet. Motstanden mot radikal politikk nådde et høydepunkt da alle kommunister ble ekskommunisert i 1949.

Det finnes også katolske organisasjoner som virker for Joe Biden. Men disse er jevnt over mer lavmælte, dårligere organisert – og de har mye mindre penger.

Trump-støtten gjenfinnes i USAs katolske lederskap. Erkebiskopen av New York, kardinal Timothy Dolan, åpnet det republikanske partikonventet med bønn. Det var i og for seg ikke noe galt med bønneformuleringene, men Dolans medvirkning signaliserer støtte til Trump. Det gjør også kardinalens hyppige utsagn om sitt gode forhold til presidenten.

I august hyllet erkebiskop Joseph Nauman, den katolske bispekonferansens president, Trump-regjeringen for å ha sikret at USAs bidrag til internasjonalt helsearbeid ikke ble brukt til å «underminere helse og menneskerettigheter ved å fremme abort». Trump har kvittert med å love tilskudd til katolske skoler, og hevdet i samme åndedrag at han var «den beste presidenten noensinne i Den katolske kirkes historie».

Katolsk samrøre med konservativ republikansk politikk har en lang historie i USA. Kommunistjegeren Joe McCarthy ble først republikaner i 1944, men var hele tiden ihuga katolikk. Kardinal Francis Spellman var en urokkelig støttespiller for invasjonen i Vietnam og venn av Richard Nixon. Felles aversjon mot kommunismen bidro til god personkjemi mellom pave Johannes Paul II og Ronald Reagan.

Sentrale personer på det republikanske partiets høyrefløy – som Paul Ryan, John Boehner, Rick Santorum og Marco Rubio – er alle katolikker. Republikaneren Newth Gingrich, den eneste leder av Representantenes hus som har fått offentlig reprimande for økonomisk juks, konverterte til katolisismen i 2009. Til tross for tre skilsmisser, ble han ønsket varmt velkommen.

Katolske demokrater er ikke like velsette. Joe Biden, Nancy Pelosi og John Kerry har alle blitt utsatt for nattverdsnekt, mest på grunn av et annet syn på abort.

Den katolske oppslutningen om konservativ republikansk politikk skyldes flere forhold, som felles ståsted i en påstått «kulturkrig» og ønsker om å sikre kirkens stilling. Men den viktigste årsaken er en ensaks-politikk hvor abortspørsmålet overskygger alle andre utfordringer. Når en politiker får stempelet pro life, er vedkommende garantert støtte – uansett hvor langt borte en ellers befinner seg fra katolsk tro og kristne verdier.

Justisminister William Barr er trofast overfor både trumpismen og katolisismen. Han har nylig avviklet en lang pause i føderale dødsstraffer. Ledelsen for National Catholic Prayer Breakfast har likevel nominert ham til en pris som er innstiftet til minne om Johannes Paul II.

Slikt er for så vidt ingen nyhet. Men det viser at konservative katolikker praktiserer Pro life-prinsippet på høyst selektivt eller tilfeldig vis. Her er ikke alle liv like mye verdt.

Mer fra Kronikk