Kronikk

Spørsmålet nå er ikke om livsmestring skal tematiseres, men hvordan

Skolens oppgave er å forberede elevene for livet som voksne i vårt samfunn.

Morgenbladet skrev den 14. august om «livsmestring», som er ett av tre tverrfaglige tema i den nye læreplanen. Psykologiprofessor Ole Jacob Madsen uttrykker bekymring for at dette vil bli nok et press på elevene om å mestre og å tilpasse seg, og at innføringen av temaet derfor kan virke mot sin hensikt for elever som allerede har nok å streve med.

Vi deler Madsens bekymring for økende individualisering i samfunnet, og for trenden som gir den enkelte ansvar for problemer som hører til på systemnivå. Men nettopp fordi dette er et generelt trekk ved vårt samfunn som kan gjøre livet vanskeligere (enn nødvendig) å håndtere for barn og unge, er det høyst relevant å tematisere det i skolen. I de nye læreplanene er det mer eksplisitt uttalt enn tidligere at det er skolens oppgave å påpeke slike sammenhenger. På samme vis som matematikk ikke kan fjernes fra skolen fordi matematikkundervisningen fører til matematikkvegring for mange elever, kan heller ikke livsmestring fjernes som tema fordi enkelte aktører snakker om livsmestring på en måte som ikke gagner elevene. Det sentrale nå er derfor hvordan livsmestring tematiseres i skolen.

Et av problemene i denne sammenheng, som også Madsen påpeker, er vårt samfunns urealistiske forventninger til livet, og også psykologifagets bidrag til forestillingen om at det gode liv er knyttet til individuelle ferdigheter. Debatten omkring livsmestring i skolen er dessuten overskygget av et (tverrpolitisk!) ønske fra de voksne om at det skal gå ungdommen bra, at de skal bli robuste, at de skal bli kvitt ubehaget og problemene de måtte ha. Dermed er risikoen stor for å få gjennomslag for «verktøy» og løsninger som i beste fall er for enkle og overfladiske.

Vi synes likevel det er på sin plass å påpeke mulighetene som ligger i at livsmestring nå er blitt et mer uttalt tema i skolen. For det er hverken nytt eller kontroversielt at skolens oppdrag innebærer å ruste elevene til å mestre livet i det samfunnet de lever i. Skolens formålsparagraf har lenge formulert dette slik: «Skolen skal opne dører mot verda og framtida …… Elevane og lærlingane skal utvikle kunnskap, dugleik og holdningar for å kunne meistre liva sine og for å kunne delta i arbeid og fellesskap i samfunnet.» Det er imidlertid ikke alltid lett å få øye på forbindelsen mellom skolens formål om å forberede elevene for livet i samfunnet, og «pensum» slik det blir formidlet i skolehverdagen. Mange elever, foreldre og lærere opplever derfor tidvis at skolefagene kan være både fragmenterte og livsfjerne når fagene brytes ned i de spesifikke læringsmålene.

Det er nettopp å synliggjøre forbindelsen mellom fagene og livet i verden, den nye overordna læreplanen understreker som skolens oppgave. De nye tverrfaglige temaene fremhever disse viktige sammenhengene, og alle fag skal bidra til det. Dermed er de også alle læreres ansvar. De tre tverrfaglige temaene er 1) folkehelse og livsmestring, 2) demokrati og medborgerskap, og 3) bærekraftig utvikling. Ifølge læreplanen tar disse tre temaene «utgangspunkt i aktuelle samfunnsutfordringer som krever innsats fra enkeltmennesker og fellesskapet i lokalsamfunnet, nasjonalt og globalt». Temaene omhandler elevenes liv i en større sammenheng, og hva som påvirker livsbetingelsene deres. Ved å belyse disse sammenhengene kan skolen hjelpe elevene til både å forstå og forholde seg til disse livsbetingelsene.

Det er alt annet enn enkelt å gjennomføre denne målsetningen i skolehverdagen, og fra vårt ståsted som lærerutdannere, mener vi at dette er vel så mye en pedagogisk oppgave som noe skolen trenger psykologer til. Livsmestring handler blant annet om å skape et læringsmiljø som stimulerer elevenes nysgjerrighet, og som legger til rette for at elevene får ny innsikt. Det handler også om å vektlegge både magien og alvoret i lærestoffet, og å la elevene få nye erkjennelser. Videre handler det om å gjenoppdage elevenes behov for en meningsfull skolehverdag med et større perspektiv enn tallene på vitnemålet. Det handler om å bli koplet på en større verden, noe utenfor eleven; den store sammenhengen eleven inngår i. Og ikke minst handler det om å la elevene forstå hva som hindrer dem i å oppleve dette, i skolen så vel som i samfunnet for øvrig.

Det er mange motkrefter til et slikt perspektiv i vår sterkt individualistiske kultur, hvor det blir gitt så stor plass til selvpresentasjon og instrumentell logikk. Skolen er også en del av den trenden, med det sterke fokuset på prestasjon og sammenligning mellom elevene. Et skolesystem som setter lyskasteren på eleven, heller enn lærestoffet, er for mange langt mer angstdrivende enn det er meningsskapende. Sosiale medier er dessuten med på å forsterke forventningene om et «glansbildeliv» uten rot i virkeligheten.

Men, dette er ikke hele bildet. Vi lever også i et samfunn hvor nysgjerrighet utover fortsatt er den fremste drivkraften hos førsteklassingene våre. Vi lever dessuten i en tid med mange unge «Thunbergere», ungdommer som roper til voksenverdenen om å ta større ansvar og tenke på felles fremtid. De nye læreplanene går disse barna og ungdommene i møte. Den påpeker skolens ansvar for å tydeliggjøre forbindelsen mellom eleven og den verden eleven lever i og er avhengige av, i et helhetlig og langsiktig perspektiv.

Mer fra Kronikk