Det stemmer at samfunnskriser og politisk uro ofte danner utmerkede vekstbetingelser for alternative festmiljøer. Gode eksempler på innovative ravescener har vokst frem i ørkenen i autoritære Iran, i de oppstykkede palestinske områdene på Vestbredden, i Kyjiv fra 2013–2014 og som en reaksjon på det delte Tyskland og det delte Berlin. Lengselen etter å flykte fra en traurig virkelighet blir påtrengende, og man søker etter å komme sammen på nye måter. Denne krisen er annerledes. Vi kan ikke komme sammen.
Flere stemmer i utelivsbransjen har påpekt at det virker mot sin hensikt å legge ytterligere begrensninger på de etablerte utelivsaktørene i smittevernøyemed. Logikken er her at festen vil foregå uansett, så hvem bedre til å stå ansvarlig enn rutinerte arrangører selv? Helgens skjebnesvangre grotte-annektering kan sees som et farlig eksempel på en sånn kausalitet. Det samme kan sies om resten av de mye omtalte festene på Oslos vestkant der koronasmitten plutselig sto i taket i månedsskiftet juli/august.
Samtidig er det helt avgjørende å skille mellom helgens ulovlige grottefestarrangører og seriøse, alternative festarrangører som har organisert raves i hovedstaden i en årrekke. Sistnevnte minner deg på at du bør ha med vannflaske og ullundertøy når det er fest i skogen, og ville aldri funnet på å sette opp et dieselaggregat innendørs. Forrige helg er ikke bare et resultat av mangel på dyktighet, men viser på samme tid at enkelte miljøer inntar en oppsiktsvekkende, avvisende holdning til helsemyndighetenes anbefalinger. Dette gjelder ikke de mer erfarne festarrangørene som vanligvis supplerer det norske utelivet.
Selv om man så et oppsving i antall mindre lovlige raves og technofester i takt med at Norge gradvis gjenåpnet i juni og juli, har nettopp disse initiativene avtatt igjen når myndighetene korrigerte sine anbefalinger på sensommeren. Storparten av den redelige undergrunnsscenen i Oslo har også unnlatt å arrangere fest siden epidemien brøt ut, og lider akkurat samme skjebne som det etablerte utelivet.
Den alternative festscenen er heller ikke noe nytt fenomen, og bør ikke primært knyttes til covid-19 og nye skjenkeregler, slik det blant annet gjøres av sosiologiprofessor Bjørn Schiermer i Universitas denne uken. Ravescenen har duppet i vannoverflaten siden sine mytiske glansdager på nittitallet, men har i Oslo særlig blomstret siden 2017. Det er nok fristende å avfeie denne bølgen som en forbigående trend eller typisk uttrykk for retrokultur. Trendbegrepet tilsier likevel noe midlertidig og overfladisk som ikke gjenspeiler en målrettet og genuin norsk ravebevegelse. Det er riktigere å forstå den mangeårige ravebølgen i hovedstadens undergrunn som et uttrykk for det som er her og nå, bare ikke akkurat nå.
Den ansvarlige ravescenen i Oslo er ikke først og fremst et festmiljø, men snarere et musikkmiljø. Det består av et knippe særlig musikkinteresserte ildsjeler som danner initiativrike og kreative kollektiver. Disse arbeider beinhardt for å bygge spennende plattformer for ny og gammel musikk som sjelden får plass i det regulerte utelivet. Samtidig foregår det en betydelig kulturutveksling i form av at elektronisk musikk fra resten av verden tas inn i lille Norge og vice versa. Norskprodusert, innovativ elektronisk musikk fra smale, uavhengige plateselskaper som springer direkte ut av en nåtidig ravescene, har i økende grad strømmet ut av lydanlegg på europeiske konsert-, festival- og utelivsscener.
Det finnes også gode eksempler på at undergrunnsarrangørene får krype opp i de lovlige dansebulene i byen, og det skal sies at de bidrar til å forme det øvrige elektroniske musikkfeltet. I mange sammenhenger kan imidlertid ikke det norske utelivet, med de føringer bransjen må forholde seg til selv utenfor epidemien, tilpasse seg en kontinental og primært ungdommelig festkultur på en god nok måte. Technodanserne er ofte unge og bruker ikke nok penger i baren til at de er en egnet målgruppe for en alminnelig norsk utelivsbransje. Dessuten vil de være oppe så lenge de vil. Da er ravefest i skogen eller strandkanten plutselig mer bekvemme arenaer for denne typen musikk og kunst.
Technodanserne er ofte unge og bruker ikke nok penger i baren til at de er en egnet målgruppe for en alminnelig norsk utelivsbransje.
De redelige arrangørene i det virkelige ravemiljøet i Oslo trenger ikke mer oppmerksomhet og behøver ikke syndsforlatelse. Aller helst bør de få holde på med sakene sine i fred. Det er likevel beklagelig om grottefesten skal misfarge det mangefasetterte, alternative festmiljøet som vanligvis opererer parallelt med det lovlige utelivet. Hvis vilkårene for å arrangere frie fester blir dårligere, vil dette hemme kreativiteten og innovasjonen i en vesentlig del av musikkbransjen. Dette er initiativer som er med på å sette Norge på kartet for elektronisk musikk og som samtidig skaper helt unike, lokale kulturopplevelser. Disse aktørene burde heies frem når kulturlivet kommer til hektene igjen, og man på ny kan møtes mange av gangen.
Ida Messel
Musikk- og klubbskribent i Natt&Dag