17:18 - 01. oktober 2020

Positivismekritikk med løskrutt

Askheim og Breidlid gir oss få grunner til å omfavne relativisme i studiet av samfunnet.

Nettopp fordi verden er kompleks og forskning heftet med usikkerhet, bør samfunnsforskningen etterstrebe de vitenskapelige prinsippene og fremgangsmåtene som er best egnet til å håndtere usikkerhet, skriver Tore Wig. Arkivfoto: Knut Egil Wang / Moment 

Min kritikk av det hyperkritiske vitenskapssynet i deler av kritisk raseteori og postkolonial teori har avfødt noen besynderlige reaksjoner, fra Anders Breidlid og Clemet Askheim. I mitt opprinnelige innlegg kritiserte jeg altså et vitenskapssyn som impliserer at forskning ikke kan nå objektive sannheter om fenomener som rasisme fordi vitenskapens metoder og prinsipper ifølge dette synet er skalkeskjul for hvit, vestlig makt. Jeg kontrasterte dette mot dem som mener objektiv sannhet bør etterstrebes gjennom best mulig bruk av vitenskapelige metoder; et syn som i praksis ofte kalles «positivisme», og som rommer både kvantitativ og kvalitativ metode. Det hadde vært interessant med litt substansiell kritikk av min posisjon, eventuelt et forsvar for det hyperkritiske vitenskapssynet i studiet av rasisme.

Men Breidlid og Askheim er mer interessert i idéhistoriske analyser av mine innlegg og person, av hvilken tradisjon jeg «skriver meg inn i» (Breidlid), min karriere siden studietiden (!) (Askheim), at jeg er «dogmatisk» (begge), «autoritær» og har «hybris» (Breidlid), er en slags Don Quijote-figur i kamp mot vindmøller (Askheim), og så videre. Jeg røres av oppmerksomheten, men slike kunstanmelderbetraktninger er irrelevante i en debatt om forskning. Jeg velger derfor å heller svare på de få utfordringene som holder seg til saken og er klare nok til å imøtegås.

Breidlids forsvar for det hyperkritiske vitenskapssynet kan oppsummeres i to punkter: Det finnes usikkerhet i forskning, og nåværende positivistisk forskning har ikke per i dag svar med to streker under. Dette er trivielt sant og gjelder for all vitenskap. Men ingen steder følger det at vi derfor bør forkaste sannhet og vitenskapelige metoder som prinsipper i studiet av et sosialt fenomen som rasisme. Nettopp fordi verden er kompleks og forskning heftet med usikkerhet, bør samfunnsforskningen etterstrebe de vitenskapelige prinsippene og fremgangsmåtene som er best egnet til å håndtere usikkerhet, og som gjør det mulig å akkumulere kunnskap, ikke kaste vitenskapen på båten og gjøre samfunnsvitenskap til et relativistisk språkspill. For Breidlid er utfordringene ved å studere samfunnet derimot så store at vi like godt kan omfavne relativismen. Dette er en absurd slutning, med implikasjoner som jeg er usikker på om Breidlid har tatt innover seg.

Både Breidlid og Askheim mener mine synspunkt er «dogmatiske». Jeg har altså kritisert et vitenskapssyn i visse studier av rasisme, basert på egenskaper ved dette synet. I Breidlid og Askheims konstruksjon er altså dette en form for «dogmatikk». I min del av akademia kaller vi det tvert imot et «argument», som det hadde vært interessant å høre litt konkret kritikk av. Hvis det beste motsvaret mot min kritikk er å kalle den «dogmatisk», sier det mer om hvor skjøre Breidlid og Askeims posisjoner er enn om problemer ved min kritikk.

I Askheims idehistoriske analyse finner vi én eneste konkret utfordring. Askheim skriver at positivistisk samfunnsforskning mangler «verktøy til å tenke historisk og relativt, uten blikk for det situasjonelle og partikulære, og uten begreper om makt og strukturelle posisjoner», samt at den «strever med å forstå variasjoner «på tvers av tid, rom og kontekst»». Dette er underlige påstander. Store deler av «positivistisk» forskning (slik jeg har beskrevet den) handler om å etablere deskriptive og historiske forhold, samt å forstå variasjoner på tvers av kontekst, tid og sted. Statsvitenskap, for eksempel, er en disiplin hvis kjernevirksomhet er å studere variasjoner i makt, på tvers av tid, sted og rom. Statistiske og komparative kvalitative metoder anvendes nettopp for å studere slik variasjon. I tillegg til at den tar for seg disse dimensjonene som Askheim etterlyser, har positivistisk forskning den tilleggsegenskapen at den også forholder seg til vitenskapelige prinsipper og metode, noe mye av kritisk teori ikke gjør.

Breidlid og Askheim gir utrykk for noen misforståelser som er vanlige hos forskere som ikke kjenner til både den relevante samfunnsvitenskapen og den relevante vitenskapsfilosofien. Askheim setter likhetstegn mellom «positivisme» som en praktisk betegnelse på en tilnærming til samfunnsvitenskap og den «logiske positivismen» som ble fremmet av Wienerkretsen, som er et syn på meningen av utsagn, og roter seg bort i det. Disse to er beslektet, men ikke identiske. Mens den logiske positivismen har støtt på betraktelige utfordringer, fra Quine og andre kritikere, lever «positivismen» (som jeg tar til orde for) i samfunnsvitenskap i beste velgående, og er konsistent med vitenskapsteorier som har sterkere støtte i dag enn wienerkretsens teorier, for eksempel vitenskapelig realisme.

En annen misforståelse er at en «positivistisk» tilnærming til samfunnsvitenskap impliserer at samfunnsvitenskap må være som fysikken, med svar med desimalpresisjon, eller at vi kan lage universelle «lover» uavhengig av tid og sted. Men få vitenskaper foruten fysikk gir slik desimalpresisjon og universelle lover. Selv om usikkerhet, kompleksitet og historisitet også preger felt som biologi og medisin, bør ikke disse feltene omfavne kritisk teori eller det hyperkritiske vitenskapssynet av den grunn.

Både Breidlid og Askheims innlegg inneholder selvmotsigelser. Først begår de en grov feil når de konstruerer det hyperkritiske vitenskapssynet som et slags «supplement» til en positivistisk tilnærming. For disse synene er logisk motstridende. Eksempelvis kan ikke setningen «ingenting kan være sant» fungere som et «supplement» til setningen «dette er sant».

For det andre er det paradoksalt at noen kan bli såpass opphisset i forsvaret av et syn som impliserer relativisme. For hva mener mine kritikere egentlig står på spill i denne debatten hvis deres innspill uansett ikke kan være sannhetskandidater, men kun må sees som talehandlinger i en absurd maktkamp mellom tre hvite menn i aksen Oslomet-UIO? 

I iveren etter å forsvare uvitenskapelighet i samfunnsforskningen snubler Askheim og Breidlid i sine egne posisjoner.

Tore Wig

Professor i Statsvitenskap

Du har nå lest en gratis smakebit fra Morgenbladet. Vil du ha mer godt lesestoff? Les Morgenbladet digitalt i 10 uker for 10 kr. Bli abonnent
Annonse