00:05 - 04. september 2020

Mansplaining

Per Buvik reduserer Toril Moi til et samfunnssymptom. 

I de siste ukers Morgenbladet har det oppstått en polemikk mellom min tidligere kollega, professor emeritus Per Buvik, og et av mine forbilder, Toril Moi. Slikt er det risikabelt å blande seg inn i, men etter å ha lest Buviks siste innlegg klarer jeg ikke dy meg.

Det er lett å være enig i hans pedagogiske innføring i skjønnlitteraturens rolle og potensial i samfunnet og for den enkelte leser. Den er så grunnleggende og opplagt, og derfor er det forunderlig at «belæringen» er rettet mot Toril Moi – som om hun var en førsteårsstudent på litteraturvitenskap som professor Buvik er redd for at skal gå glipp av et viktig poeng. Denne undervurderingen av en anerkjent og innovativ tenker innenfor sitt fagområde kulminerer når Buvik i siste setning mener Moi er et eksempel på et tidstypisk narsissistisk individ. Hun er nå redusert til et samfunnssymptom.

Det hadde vært rimeligere om Buviks kommentar var rettet mot sånne som meg, som på ulike måter ikke lever opp til kravene som noen stiller til humanistiske forskere i dag, og derfor – i famlende usikkerhet og kanskje iblandet en dose selvsentrerthet – insisterer på betydningen av det personlige og erfaringsnære. Det skulle ikke forundre meg om kritikken hans indirekte også er det – hvis jeg kan tillate meg å være så narsissistisk – og i så fall har den mer for seg! Når den subjektive opplevelsen får hovedrollen som erstatning for manglende kunnskap og kvalifikasjoner, risikerer forfatterens skriftstykke å miste relevans.

Men det er ikke tilfellet med Toril Moi. Professoren som Buviks oppdragende replikk er rettet mot, er forfatter av utallige innflytelsesrike litteraturteoretiske bøker, og fordi hun som intellektuell tenker stadig er i utvikling, har hun bevisst valgt å gå en annen vei enn mange av hennes norske kollegaer. Til stor inspirasjon for mer ubefestede akademikere som meg selv, og til stor forargelse for andre, mer befestede – eller skal jeg si fastlåste? – i alle fall fast ansatte forskere.

Det blir feil å antyde at det er noe Toril Moi ikke har forstått, og hun kan heller ikke klandres for å mangle vitenskapelige ferdigheter, faglig kunnskap og språklig presisjon (selv om Buvik kanskje vil legge noe annet i disse begrepene enn Moi). Buvik hevder at det er «uakseptabelt å bidra til å gjøre en tekst mer entydig og mindre kompleks enn den er» – noe jeg istemmer! – men gjør han ikke nettopp dette med sin lesning av Moi? Jeg skulle ønske at Buvik hadde tatt imot Mois invitasjon til samtale – den ville garantert bli interessant, utfordrende og inspirerende å overvære. Jeg ville sporenstreks kjøpt en dyr billett til et slikt arrangement på litteraturhuset, til tross for min uforutsigbare og trange økonomi, og antagelig gått derfra oppløftet og oppfylt, og sagt til meg selv at det var en god investering!

Line Norman Hjorth

 

Du har nå lest en gratis smakebit fra Morgenbladet. Vil du ha mer godt lesestoff? Les Morgenbladet digitalt i 10 uker for 10 kr. Bli abonnent
Annonse

«Langtidsplanen for forskning og høyere utdanning er det viktigste styringsredskapet i forskningspolitikken.»
«Man kan fortviles over at militære ledere forbereder for krig, men det er deres yrke.»