07:55 - 03. september 2020

Kan vi slutte å gjøre skolen til syndebukk for barn som sliter?

Må jeg høre en gang til at «skolen stjeler barndommen», så kaster jeg opp i SFO-matboksen til minsten.

Disse syvendeklassingene ser ikke ut til å ha «mistet gnisten», men skulle klassekamerater virke sløve eller oppgitte, er det ikke nødvendigvis skolens feil. - Syvendeklassinger ser ut som de gjør fordi hjernen deres, kort beskrevet, er rekonstruksjons-grøt. Det er normal barneutvikling, og går heldigvis over, skriver Liss G. Anda-Ågotnes. Foto: Kerstin Mertens / Samfoto / NTB scanpix

På forhånd takk. Jeg selv har en førsteklassing som etter to uker ikke er 100 prosent overbevist om at skolen er topp. Likevel blir jeg helt PMS-oppgitt av sånne fremstillinger som den relasjonsterapeut Bjørk Matheasdatter serverte oss på morgenbladet.no forrige uke. 

La oss ta det mest provoserende først: «Kunne vi heller møte barna med kjærlighet, se alt det gode de har med seg, møte dem med undring og varme, la dem få ro til å utvikle seg?» Altså hva tror egentlig Matheasdatter at en overveldende majoritet av nymotens lærere driver med på skolen? De fjernunderviser og koronaskolerer egne barn, de har knekkebrød i kateteret, plaster til sår og et øre til nervøse foreldre. Frykt? Lærerne har knapt nok «konsekvenser» igjen å gi selv når det er behov for det.

Disse lærerne lander ofte nær-utbrente hos meg som psykolog. Det skjærer meg i hjertet at de må lese nok et dårlig fordøyd oppgulp om den utilstrekkelige skolen. Fremstillingen appellerer kanskje til allerede utrygge foreldre som smitter barna med tvilen om skolen. Tvert om bør vi fremsnakke skolen.

Ideen om at skolen gjør syvendeklassinger «sløve og oppgitte» er uansett å gi undue credit. Syvendeklassinger ser ut som de gjør fordi hjernen deres, kort beskrevet, er rekonstruksjons-grøt. Grøtfasen gjør barn litt dummere i prepubertets-alderen. Hedvig Montgomery beskriver dette nydelig i sin siste bok. Dette vil skje uansett om de går på skolen, eller om man graver føttene deres ned på en romantisk sandstrand når de er seks og lar dem drive på som de vil. Hjernegrøt er normal barneutvikling. Heldigvis går det over, noe mange nydelige videregåendebarn har vist meg over årene.

Skal skolen lære ungene livsmestring? Nei, det er jeg enig i at må ligge i hjemmet – det lærer man nemlig ganske mye om før man er seks. Vi foreldre må gå foran med et godt eksempel og vise ungene at vi kan velge vekk dyre ferier, svære hus og hytte og båt, jobbe litt mindre, bo litt mindre eller kanskje i kollektiv? Sånn lærer vi ungene at press er noe man kan velge vekk og si nei til. Mange av oss kan faktisk ta disse valgene og få mer tid med barna i de viktige årene. Vi bare gjør det ikke. For vi har ikke lyst. Problemet er ikke bare på samfunnsnivå, men også på individnivå hos hver og en av oss.

For hver av oss som velger disse godene bort, så avtar det påståtte presset for andre (men husk også at det å kunne velge vekk er middelklassens privilegium). For øvrig har skolen i Norge allerede så mye fokus på det psykososiale at alle mine venner i utlandet har vanskelig for å tro det, samtidig som den norske skolen faktisk greier å lære barna ett og annet faglig innimellom. Vi ser iallfall ikke ut til «å glemme at vi hører sammen og påvirker hverandre».

Beskrivelsen av at frykt tvinger oss inn i rotteracet, er en lett nihilistisk katastrofetankerekke som jeg kjenner igjen fra mennesker med angst. Premissene er ekstremt pessimistiske på menneskets vegne. Men vi kan alle kjenne på frykt – hvor kommer den fra? Hvis vi drar fra traumer, tror jeg ofte vi står igjen, som Matheasdatter sier, med døden, det eksistensielle. I en verden som lover kontroll på alle fronter kan det føles overveldende å bli minnet på at livet går sin gang uansett hva vi gjør. Men i livslapskausen må vi ikke lage skolen til den store stygge ulven. For hver person jeg har i stolen, som sier at skolen tok fra dem gnisten, så sier cirka 4132 at foreldrene gjorde det.

For hver person jeg har i stolen, som sier at skolen tok fra dem gnisten, så sier cirka 4132 at foreldrene gjorde det.

Jeg kjenner rett og slett ikke igjen fortellingen om at barn forespeiles livet som en oppoverbakke. Barn er, som Matheasdatter nok er enig i, for det meste naturlig nysgjerrige. Men de liker også å strekke seg oppover. Lillebror vil gjøre det storesøster gjør. De oppmuntrer hverandre, får hverandre til å klatre høyere, male med klarere farger, herje mer bråkete og fantasere frem enda mer fantastiske versjoner av «godteriland med dinosaurer i». Et barn som vet at det elskes uforbeholdent som det er, har ikke vondt av å få lov å strekke seg etter et mål der fremme et sted. Og ja, det målet kan være avansert algebra. Mange voksne, meg selv inkludert, har fremdeles stor glede av å oppleve det å lære og vokse som menneske.

Jeg blir også oppgitt over teknologiske ludditter som er så innbitt analoge at de tror at å lære seg dings 1 nå ikke gir noen overførbar kunnskap til å lære dings 72 som er relevant om 15 år. Å kunne tilpasse seg eller utvikle ny teknologi er en gangbar mynt uavhengig av ny duppeditt. Verden går ikke raskere enn forestillingsevnen. Men den går tydeligvis så raskt at noen føler at de ikke henger helt med i svingene. Det å overføre den resulterende utryggheten til politikere som innfører Chromebook på skolen for å utjevne sosial ulikhet, tror jeg er et blindspor.

Selv etter samtale med flere kolleger for å sjekke om jeg selv hallusinerer: Jeg er i tvil om hvorvidt ungdom objektivt sett «sliter» mer enn før i det hele tatt. Men vi har fått språk for å «slite» og økt åpenhet. Er ikke dette egentlig positivt? Det er vanskelig å være ungdom. Hjernen din er tross alt stort sett grøt! Vi terapeuter glemmer fort at vi oftest ser dem som opplever at livet gikk skeis. For utrolig mange, ja de aller, aller fleste er skolen et veldig fint sted.

Det er vanskelig å være ungdom. Hjernen din er tross alt stort sett grøt!

Det er en elegant, men samtidig litt vag intellektuell arabesque å stige fra kapitalismens forherligelse av produktivitet til å si at «skolen tar mer fra barna enn den gir». Hvis vi vil ha en god skolehverdag, må vi samarbeide med skolen og komme med konkrete forbedringsforslag. En som jobber med relasjoner, burde vite at det ikke er særlig relasjonsbyggende å «undre seg sammen» hvis man samtidig passiv-aggressivt undergraver motparten (lærernes) selvfølelse ved å implisere at de frarøver ungene barndommen.

Jeg tror og håper at Matheasdatter og jeg er enige om at barn trenger gode vilkår og trygge voksne, og at dette betyr gode relasjoner. Gnist er noe vi som foreldre har et stort og viktig ansvar for å tenne og ivareta i våre barn. Vi trenger alle å stilne vår indre kritiker og ivareta åtteåringen i oss. Men må jeg høre en gang til at «skolen stjeler barndommen» eller lignende så kaster jeg opp i SFO-matboksen til minsten.

Liss G. Anda-Ågotnes

 

Du har nå lest en gratis smakebit fra Morgenbladet. Vil du ha mer godt lesestoff? Vi har inntil 50 prosent rabatt for nye abonnenter. Bli abonnent
Annonse