12:17 - 10. september 2020

Jeg kritiserer ikke læreren

Vi må høre mer på dem som tilbringer dagene omgitt av barn. 

Jeg stiller kritiske spørsmål til den ideologi, tidsånd og politikk som preger samfunnet og skolen og dermed barns trivsel og livsglede. Jeg snakker om systemsvikt, ikke lærersvikt, skriver Bjørk Matheasdatter. Foto: Gorm Kallestad / NTB scanpix

I sitt innlegg i Morgenbladet «Kan vi slutte å gjøre skolen til syndebukk for barn som sliter?» kritiserer Liss G. Anda-Ågotnes min kronikk «Tar skolen fra barna mer enn den gir dem?». Hun skriver følgende: «Må jeg høre en gang til at «skolen stjeler barndommen», så kaster jeg opp i sfo-matboksen til minsten.»

Det er nytt for meg å bli så skjev- og vranglest som jeg blir av Ågotnes. Hun tillegger meg utsagn jeg ikke har kommet med og meninger jeg ikke har. Jeg går ikke inn i alle hennes påstander, men én ting må jeg presisere: Jeg har ikke skrevet at «skolen stjeler barndommen». Jeg kritiserer ikke læreren, slik Ågotnes insinuerer at jeg gjør.

Det jeg ønsker med kronikken er at vi alle reflekterer rundt hvordan vi tenker om barn og barndom. Jeg stiller kritiske spørsmål til den ideologi, tidsånd og politikk som preger samfunnet og skolen og dermed barns trivsel og livsglede. Jeg snakker om systemsvikt, ikke lærersvikt.

Jeg er selv utdannet lærer og har jobbet i skolen i femten år. Jeg har fortsatt mye av min identitet i læreryrket, selv om jeg nå er parterapeut og forfatter. Jeg er gift med en lærer. Foreldrene mine har vært lærere og får fortsatt besøk av takknemlige elever. I boken min, Å løfte og bli løftet. Ta vare på gnisten i deg selv og andre, som kommer i oktober, trekker jeg blant annet frem hvor mye jeg har lært om livet av bestefaren min. Han var en barføtt husmannssønn som ble skolemester i bygda si. Han så yrket sitt som et kall, og gikk i starten av sitt lærerliv milevis på ski for å få undervise. Han vasket skolesalene etter dagens dont, rettet til langt på natt og hadde alltid døra åpen for tidligere elever som trengte hjelp og råd.

Jeg ser de fleste lærere som en motkultur til det jeg beskriver i teksten. De aller fleste lærere ser barna og barndommens verdi og gjør det de kan for å gi barna gode dager. Vi skulle i det hele tatt høre mer på dem som tilbringer dagene omgitt av barn. Dessverre er det ikke disse fagfolkene som har fått bestemme skolens utvikling de senere årene, men politikere og byråkrater.

Du har nå lest en gratis smakebit fra Morgenbladet. Vil du ha mer godt lesestoff? Vi har inntil 50 prosent rabatt for nye abonnenter. Bli abonnent
Annonse