00:00 - 25. september 2020

Hvorfor ta til takke med så entydige svar?

Olaug Nilssen stiller meg mange spørsmål, men i likhet med romanen vi diskuterer, fremstår hun ikke egentlig særlig spørrende.

Av innlegget til Olaug Nilssen skulle man tro at jeg hadde skrevet en entydig negativ anmeldelse av Sandra Lillebøs (bildet) roman. Men det gjorde jeg ikke, skriver Bernhard Ellefsen. Foto: Christian Belgaux

I forrige ukes Morgenbladet stilte forfatter Olaug Nilssen meg en rekke spørsmål om min anmeldelse av Sandra Lillebøs roman Tingenes tilstand. Av innlegget skulle man tro at jeg hadde skrevet en entydig negativ anmeldelse. Men det gjorde jeg ikke. Jeg trakk frem flere kvaliteter, blant annet nettopp den «identitetsskaping» Nilssen hevder at jeg har oversett. Men jeg har altså ment at fortellerens insistering på sin egen histories ufravikelighet også har sine svake sider.

Nilssen ser ut til å mene at det var uforsvarlig å sammenligne Lillebøs roman med Vigdis Hjorths Er mor død, som (også) handler om en datters desperate kamp mot sin fraværende mor. Hun har tydeligvis ikke latt seg overbevise av linjene jeg har trukket til Karl Ove Knausgård eller Åsa Linderborg heller, selv om disse er opplagte referanser for en nordisk selvbiografisk roman om det sårbare ved å være barn (og voksent barn) av en forelder som ikke fungerer. Feilen er ifølge Nilssen at jeg overser at moren i Lillebøs roman er schizofren, og at relasjonen dermed har en egenart som unndrar den slik sammenligning. Og dessuten at den franske forfatteren Édouard Louis hadde vært en bedre parallell.

Her må det påpekes at heller ikke han beskriver det å være sønn av en schizofren forelder, så det er vanskelig å se for seg hvordan jeg skulle kunne klart å leve opp til en av disse forventningene uten å snuble i den andre.

Like viktig er det at en slik sammenligning ikke hadde falt heldigere ut for Lillebø: Skråsikkerheten i romanen, som jeg diskuterer gjennom flere konkrete sitater, skiller seg markant fra Louis’ følsomhet for klasseforskjellen mellom hans «nye selv» og familien i Farvel til Eddy Bellegueule (en følsomhet som Lillebø streber mot, men ikke oppnår), og fra den radikale åpenheten han utviser mot sin overgripers skjebne i Voldens historie. Jeg hevdet dessuten aldri at romanen mangler forsøk på å speile tvil om egen fortelling, men derimot at disse forsøkene ikke står til troende når romanen for øvrig har den utvetydige påstandens undertone.

Den andre av mine hovedinnvendinger var at måten denne boken lanseres på lukker rommet rundt den: I enkelte intervjuer har forfatteren – som også er en dyktig kulturjournalist og derfor må antas å vite hva hun gjør – i uventet grad gitt seg over til det bekjennelsesbegjæret som dominerer offentligheten. I mine øyne undermineres valget om å behandle denne fortellingen i en roman av de entydiggjørende utsagnene om bokens forhold til hennes eget liv. Like overraskende som uttalelsene hun gir, er at hun har sagt ja til premissene for lanseringen. Særlig gjelder det et intervju i NRK, der også søsteren uttaler seg om familiehistorien, og forfatteren lar seg fotografere i situasjoner som er beskrevet som viktige for fortelleren i romanen.

Til dette spør Nilssen: «Meiner du at forfattarar skal slutte å la seg intervjue om eigne bøker?» Her må jeg ærlig talt gni meg i øynene over logikken. Det finnes da mange andre måter å la seg intervjue om en bok på?

Også lanseringsproblematikken handler om nyansene. Men de forsvinner i Nilssens mange spørsmål. Som – i likhet med romanen vi diskuterer – ikke egentlig fremstår særlig spørrende.

Bernhard Ellefsen

Du har nå lest en gratis smakebit fra Morgenbladet. Vil du ha mer godt lesestoff? Les Morgenbladet digitalt i 10 uker for 10 kr. Bli abonnent
Annonse