09:56 - 01. oktober 2020

Hva skal vi med gateplagerne?

Paradokset med ståmopedens mobilitet er at den passiviserer mennesket og skaper en svakere, sykere og latere befolkning.

Ståmopedene er et utrolig ineffektivt transportsystem. Du trenger en app for hver farge og må saumfare appene for å finne ledige sykler i nærområdet, skriver Bjørn Inge Melås.

I et debattinnlegg 18. september viser Magne Brekke Rabben til sykkelens historie og hvordan syklene i sin tid ble sett på som en pest og en plage. Rabben sammenligner dette med de elektriske ståmopedenes inntog i gatene og antyder at de vil revolusjonere transporten i byene. Det kan godt hende, men det er ikke sikkert det er en revolusjon vi trenger.

Som Rabben skriver, former teknologien samfunnet. Derfor bør en seriøs vurdering av ny teknologi også befatte seg med spørsmål om hvilket samfunn vi ønsker oss. 

 I 2018 bestemte Solberg-regjeringen at små, elektriske kjøretøy, som ståmopedene, skulle karakteriseres som sykler - og i denne beslutningen ligger mye av problemet. Ståmopeder og sykler er to radikalt forskjellige ting. Ivan Illich var en tenker som forsto sammenhengen mellom teknologi, individ og samfunn og som kunne forklart regjeringen den kvalitative forskjellen på disse to transportmidlene.

Illich skriver i sin bok Tools for Conviviality fra 1973  at vi kan skille mellom teknologi som utvider og utvikler menneskelige evner, og teknologi som innskrenker eller erstatter menneskelige funksjoner. Disse to kategoriene har hvert sitt spekter, og spennet mellom dem kan ses på som en vektstang. På den ene siden av vektstanga er teknologi som er bra for mennesket og samfunnet, og på den andre siden finner vi teknologi som er kontraproduktiv og ødeleggende. Illich mente at det var helt nødvendig for vår overlevelse at vi klarer å skille mellom disse to sidene og jobber for at mest mulig av teknologien vi omgir oss med, befinner seg på riktig side.

Godt ute på den ødeleggende siden av spekteret finner vi privatbilen. Den store fordelen med bilen er at den gir enkeltmennesket en enorm bevegelsesfrihet. Problemet er at denne friheten utøves på bekostning av alle andre. Bilen forurenser både lokalt og globalt, tar enorm plass og er en stor kostnad for samfunnet for hver kilometer den kjører. Sykkelen kunne endret verden, men i stedet var det bilen som formet samfunnet i sitt bilde, på mange irreversible vis - for eksempel ved å legge til rette for byområder som er så bilbaserte og spredte at det å bevege seg uten bil både er upraktisk, utrivelig og farlig.

På andre siden finner vi gåing. Gåing er bra for dem som driver med det, og steder som er basert på gåing som det primære transportmiddelet, er menneskevennlige steder, sett i skarp kontrast til de bilbaserte områdene. 

På denne siden av vektstanga finner vi også sykkelen. For persontransport i byene over korte avstander er sykkelen overlegen. Symbiosen mellom sykkelen og vår egen kropp gjør at vi kan komme oss rundt veldig effektivt og kjapt – tre, fire ganger fortere enn til fots, med kun en femtedel av energibruken. Sykkelen er den perfekte omformeren for vår metabolske energi. Den er ikke bare overlegent effektiv, den er også billig å produsere, krever lite ressurser, varer lenge og kan enkelt repareres. Sykling er en demokratisk transportform som gjør at vi kan bevege oss fortere på egne premisser, uten å ta opp masse plass eller bruke unødvendig energi. I tillegg blir vi sprekere og friskere jo mer tid vi bruker på sykkelen.

Gang og sykkel er den optimale transportformen i byområder. Men bilen har formet et samfunn og et bymiljø som er alt annet enn optimalt. Dette er også en av grunnene til at det er vanskelig å snu transporthierarkiet. 

De delte, dockløse el-sparkesyklenes – eller ståmopedenes – innsalg går ut på at de skal bidra til å erstatte bilen. Det skal være lettvint og behagelig, mennesket skal ikke behøve å gjøre en innsats. Selskapene tilbyr ikke bare transport, de tilbyr en visjon av en enklere framtid, der vi lydløst og uanstrengt «flyr» gjennom byen. Dette er i realiteten en kommodifisering av bevegelse over korte distanser. Et produkt som skaper et behov og en forventning om at vi skal kunne komme oss fra et sted til et annet sted i nærheten ved å bruke så lite av vår egen energi som mulig. 

Det siste er viktig, siden den totale energien som går med på forflyttingen, er mye større enn ved å forflytte seg til fots, med sykkel, el-sykkel eller buss. Det at ståmopedene ikke har eksospotte, betyr ikke at de ikke har utslipp. Forskning viser at de slipper ut 325 gram C02-ekvivalenter per km. Til sammenligning slipper en sykkel ut 13 g, en el-sykkel 64 g, buss 131 g og bil 666 g. Forskningen viser også at de svært sjelden erstatter bilturer, men som regel gange, sykkel og kollektiv og dermed fører de til unødvendige utslipp og energibruk for hver tur som tas. Paradokset med ståmopedens mobilitet er at den passiviserer mennesket og skaper en svakere, sykere og latere befolkning, som etter hvert blir dyr for samfunnet.

Ståmopedene forsøpler også nærmiljøet og ligger og slenger i gater, på torg og plasser, i sykkelfelt og på fortau. Det er en visuell forsøpling av byen, men det skaper også funksjonelle problemer. De knappe arealene som er satt av til fotgjengere fylles opp og skaper vanskeligheter for alle, men særlig de med barnevogn, blinde, folk i rullestol eller med rullator.

Det er i tillegg et nærmest utrolig ineffektivt transportsystem. Du trenger en app for hver farge og må saumfare appene for å finne ledige sykler i nærområdet. Så er det bare å spore opp kjøretøyet før noen andre og håpe at det fortsatt fungerer. Om natten kjører selskapene rundt for å lade mopeder av sin farge og setter de ut igjen neste morgen. Alle tilbyr den samme idiotiske tjenesten der det selskapet som klarer å sette ut flest ståmopeder, «vinner» i en ren kannibalisme som kun fører til overproduksjon. Om ståmopedene i det hele tatt har noe for seg, så er det å minne oss om hvor udugelig det økonomiske systemet vårt er.  

Det er ikke bare teknologien som forandrer samfunnet, samfunnet forandrer også teknologien, skriver Rabben. Det er sant. Men hvordan samfunnet forandrer teknologien, kommer også an på hvilke verdier og ideologi som ligger bak en eventuell regulering og hvilke kriterier som vurderes. I tilfellet med ståmopedene kan det også diskuteres hvor mye samfunnet er i stand til å forme teknologien, når de bøllete selskapene i by etter by overkjører kommunen ved å pøse ut ståmopeder uten tillatelse, slik at kommunene ikke får lov til å utforme sitt eget transportsystem og bestemme over sine gaterom. 

Ifølge Illich trenger vi verktøy å jobbe med – ikke verktøy som jobber for oss. Verktøy som jobber for oss, gjør oss til forbrukere istedenfor kreative brukere. Det er forskjell på ting som gjør livet lettere og ting som gjør livet bedre. En ståmoped er en nyttig ting for unyttige mennesker. Det er ikke umulig at små, elektriske kjøretøy kan bli en del av et framtidig transportsystem. Men de delte, dockløse ståmopedene har ikke kvalitetene som trengs og bør forbys umiddelbart. Så kan vi heller ta en helhetlig vurdering av ny teknologi når den dukker opp og finne ut hvilke behov den tilfredsstiller, om den er bra for oss og miljøet og om vi kan bruke den til å lage det samfunnet vi ønsker oss.

Bjørn Inge Melås

 

Du har nå lest en gratis smakebit fra Morgenbladet. Vil du ha mer godt lesestoff? Les Morgenbladet digitalt i 10 uker for 10 kr. Bli abonnent
Annonse