00:00 - 18. september 2020

En flau og en trist årsak til at vi ikke diskuterer EU-politikk

En ny generasjon nordmenn må få lov til å diskutere Norges forhold til Europa. For at det skal være mulig, må vi ut av skyggene fra 1994.

Aldri mer 1994: Partilederdebatten på NRK før EF-avstemningen i 1994 var et 2,5 timers langt NM i å beskylde hverandre for løgn, skriver Jette F. Christensen. Her er daværende leder for Senterpartiet, Anne Enger Lahnstein, og statsminister Gro Harlem Brundtland under debatten. Foto: Cornelis Poppe / NTB

Norges politiske forbindelse med Europa forvaltes i stillhet, hver dag. Det er et så stort demokratisk problem at det må en ny europadebatt til for å skru lyden på.

Hvis vi skal begynne på nytt, må vi lære av hvorfor det har vært så stille. I 2012 la det regjeringsoppnevnte EØS-utvalget frem en stor offentlig utredning om Norges forhold til EU. I den kan vi lese følgende: «Videre legger tilknytningsformen til EU begrensninger på politisk engasjement og debatt på nasjonalt plan, og gjør det vanskelig å kontrollere myndighetene og holde dem ansvarlige i europapolitikken.»

Jeg tror dette er feil. Stillheten om Europa i norsk politikk skyldes ikke EØS-avtalen, men oss selv. Det er det en ytre, en indre, en flau og en trist årsak til.

Den ytre årsaken er en frykt for å rokke ved en skjør avtale. Politikere og byråkrater er redde for at reforhandling av avtalen med EU, kan ende med noe som er dårligere for norsk velferd og næringsliv enn i dag. Ikke fordi nordmenn ber om det, men fordi EU gjør det. Man er rett og slett redd for at EU skal bli lei og gi oss en dårligere deal.

Så liten tro på egen evne til å forhandle kler oss dårlig. Hvis vi mener at vi kan forhandle til verdensfredens beste i Sikkerhetsrådet, må vi kunne stå opp for oss selv også i EU.

Den indre årsaken handler om forholdet mellom partier i norsk politikk. Det er en ubegrunnet frykt. Partier med ulikt EU-standpunkt har vist at de kan regjere sammen. Likevel ser det ut til at friksjonsfrykten hindrer debatt om det løpende samarbeidet vi har.

Den flaue årsaken handler om frykt for uro internt i partiene. Det er rart. Partier er ment for slike diskusjoner. Partier er politiske verksteder med folk i alle aldre fra hele landet som deler et verdisyn og tro på en politisk og økonomisk retning. Politikk er aldri blitt utviklet i ro.

Den triste årsaken kan være at vi ikke orker nok en EU-debatt. Og det er ikke så rart.

Partilederdebatten på NRK før EF-avstemningen i 1994 var et 2,5 timers langt NM i å beskylde hverandre for løgn. Den var dessverre representativ for tonen i EU-debatten generelt. Langt inn på 2000-tallet haglet bøker om at grunnen til at noen mente noe annet om EU enn forfatteren selv, var at de var dumme eller ønsket å tilrøve seg en posisjon.

Arbeiderpartipolitiker Knut Frydenlund skrev i Lille Land, hva nå? (1982) at «Den anti-EF-bølgen som skylte over Norge inneholdt heller ikke det reneste kildevann». Det samme kan man nok si om nei til EU-bølgen i 1994, men også ja-siden manglet friskt vann. I hele sin oppkleddhet utlyste EU-tilhengerne at det å være mot EU, var noe som tilhørte de uopplyste. Hele europadebatten fremsto som en reklame for politisk kalddusj.

Det er mulig at det er arven fra 1994 som forvaltes i dagens diskusjoner om Norges forhold til Europa. Når antall stemmer i Europaparlamentet blir brukt som parameter for norsk innflytelse i EU, eller når noen later som om EØS-midler går til gjøgling og byråkratlunsjer, er det fordi norsk EU-debatt ble så polarisert at man fremdeles kan si hva som helst.

Vi trenger en ny europadebatt, og da er vi nødt til å legge 1994 bak oss. Debatten fra den gang gir nemlig ikke svar på vår tids viktigste spørsmål i europapolitikken. I dag er for eksempel politikere fra MDG uenig om hvorvidt det er best for klimaet om Norge melder seg inn i EU eller ikke. Er det uinteressant fordi Inge Lønning og Anne Enger Lahnstein har sagt sitt?

Hvor polarisert EU-debatten er kan vi se på reaksjonene som kom da det ble klart at Venstre er i ferd med å gå inn for EU-medlemskap. La meg se på noen typiske eksempler.

«Dette sier de fordi de sliter på meningsmålingene.» Det er et rart argument, ettersom siste meningsmåling viser at flertallet fortsatt er imot norsk EU-medlemskap.

«De vil få oppmerksomhet bort fra lederstriden.» Det virket det lenge som om ingen i Venstre var interessert i.

«Udemokratisk! Hvor mange ganger må vi si nei før politikerne får det inn i den trange nøtta si at nordmenn er mot EU? Hater de folkestyre?» Det er selvsagt mulig Venstre hater folkestyre, men det virker ikke helt sånn.

Det som derimot er verdt å dvele ved, er hvem «vi» i resonnementet er. «Vi» er folk over 44, som brukte demokrati som argument for og mot EF. Hvem er «vi» til å nekte en ny generasjon nordmenn en debatt om sitt forhold til Europa? Europadebatt kan ikke bare være for dem som husker at Jens Stoltenberg snudde på ei pølse på Gjelleråsen på vei til EUs energiministermøte i 1994.

Europautredningen fra 2012 slår fast at «det er lite kunnskap og debatt i norsk offentlighet om omfang og karakter til Norges tilpasning til EU». Jeg tror ikke at det er lite debatt på grunn av lavt kunnskapsnivå. Jeg tror det er fordi europadebatten er preget av gamle skyttergraver.

Vi må ha en debatt som er løpende nok til å holde myndighetene ansvarlige. Vi må snakke om hvordan Europa skal være en global aktør. Europadebatten må handle om ulikhet, miljø, demokrati, arbeid, velferd og hvordan krav om offentlig underskudd og gjeld går sammen med å kunne føre en effektiv motkonjunkturpolitikk.

Den må svare på om vi ivaretar norske interesser som global sikkerhet og demokrati best med dagens modell eller gjennom deltagelse. Den må handle om håndtering av EØS-avtalen og transparens. Den må handle om negative konsekvenser av globalisering og fordeler ved internasjonalt samarbeid. Og om hvordan EØS-midlene best kan bidra til bygging av sivilsamfunn i land som trenger det som verst. Dagens avtale løper ut i 2021.

Dette er nødt til å være en reelt ny debatt, ikke den gamle en gang til. Holdningen man har til EU kan ikke være en oppskrift på hva man skal mene i alle andre politiske saker. Det kan ikke være sånn at hvor du står i EU-spørsmålet gjør at du tillegges intensjoner, klassetilhørighet eller kunnskapsnivå. Det er et altfor ufritt rom å invitere noen inn i.

I 1994 hadde ikke den strategiske konkurransen mellom Kina og USA begynt. Det er mange kriger, katastrofer, migrasjonsbølger, arbeidslivskriminalitetsdommer, miljøforpliktelser og et helt internett siden 1994.

Å være EU-motstander, var å være skeptisk til privatisering og for radikal miljøpolitikk, velferd og distrikt. Det var de samme som var mot EU som kjempet mot gasskraftverk. Er det sånn nå?

Før var motstand mot globalisering en bekymring for utnyttelse av arbeidstagere over landegrenser. Nå blir skepsis til globalisering brukt av statsledere som er opptatt av å undergrave rettigheter som er globale, som menneskerettigheter, likestilling og demokrati.

Europadebatten må bli ny av hensyn til demokratiet. Fordi hele arbeidsstyrken må få diskutere hva skattepengene går til og hvordan fremtiden formes.

Hvis det ender i en avstemning, er det mulig resultatet blir som i dag. Men det blir i så fall med begrunnelsen fra dagens generasjon. Ja til en ny europadebatt, men aldri mer 1994.

Jette F. Christensen

 

Du har nå lest en gratis smakebit fra Morgenbladet. Vil du ha mer godt lesestoff? Les Morgenbladet digitalt i 10 uker for 10 kr. Bli abonnent
Annonse