13:12 - 23. september 2020

Det er ikke bare «hvithet» som driver Trump-velgerne

Ketil Raknes overser de økonomiske årsakene til at arbeiderklassen har snudd ryggen til Demokratene.

Hvorfor stemte arbeiderklassevelgere på Donald Trump? «It’s the economy, stupid», er en viktig del av forklaringen, skriver Chase Alexander Jordal. Her: En Trump-tilhenger og en Biden-tilhenger side om side før Joe Bidens valgarrangement i Kansas, Missouri tidligere i år. Foto: Kyle Rivas / Getty Images

I  sin artikkel trykket i Morgenbladet den 11. september, forsøker doktorstipendiat Ketil Raknes å forklare Donald Trumps uforventede valgseier i 2016, samt hans trolige gjenvalg. Begge deler skyldes nærmest utelukkende presidentens angivelige spill på «hvithet» og identitetspolitikk, skal vi tro Raknes.

Mange statsvitere og kommentatorer har forsøkt å forklare faktorene som spilte inn på valget i 2016. Noen har gått i motsatt retning av Raknes, og pekt på fravær av identitetspolitikk i republikanernes valgkamp. Ifølge disse snakket republikanerne i stor grad om et helhetlig Amerika, mens demokratene gjerne ville appellere spesifikt til kulturelle og demografiske undergrupper. I den grad hvithet ble en faktor i valget, skyldes dette like mye demokratene som republikanerne. Hillary Clintons avskriving av den hvite arbeiderklassen som «deplorables» sendte nok mange stemmer i republikansk retning.

Jeg skal ikke nekte for at en god del av Trumps politikk og retorikk nettopp har handlet om å appellere til denne gruppen ved å legge vekt på amerikansk identitet og nasjonalisme, men å forklare hans suksess ene og alene på grunn av dette blir for tynt.

Det stemmer at Trump vant i stor grad takket være hans oppslutning blant hvite velgere, og da spesielt den økte oppslutningen blant hvite velgere med rot i arbeiderklassen fra rustbeltet i Wisconsin, Michigan, Ohio og Pennsylvania (Men Trump gjorde det faktisk også litt bedre blant minoritetsgrupper enn den republikanske presidentkandidaten Mitt Romney har gjort under valgene i 2008 og 2012). Spørsmålet er imidlertid hvorfor så mange av disse velgerne fra arbeiderklassen valgte å stemme på Trump i 2016, og trolig gjør det igjen i 2020.

Blant denne nye republikanske velgerskaren, som Trump som første republikaner siden Ronald Reagan har klart å engasjere, finner man både nyfrelste sofavelgere og omvendte demokrater som tidligere har stemt på Barack Obama. Omtrent ni prosent av Obamas velgere stemte faktisk på Trump i 2016. Skyldes denne overgangen en nyoppdaget «hvit identitet» eller nyfunnet rasisme etter åtte år under en svart president?

Nei, trolig er frasen «it’s the economy, stupid» betydelig mer forklarende. Raknes har rett i at en rekke høyrepopulister rundt omkring i Vesten har oppdaget den politiske «suksessoppskriften» som består av økonomisk politikk hentet fra venstresiden, og verdipolitikk fra høyre. Men Raknes anerkjenner ikke den til dels økonomiske venstredreining hos republikanerne som har funnet sted utelukkende grunnet Trump. Jeg påstår selvsagt ikke at republikanerne er blitt nordiske sosialdemokrater, men en viktig grunn til at Trump vant arbeiderklassevelgere i rustbeltet, er nettopp ny politikk basert på økonomisk proteksjonisme og en rettmessig handelskrig mot Kina.

I boken Stealth War: How China Took Over While America’s Elite Slept beskriver den pensjonerte generalen Robert Spalding hvordan Kina målrettet har undergravd USA økonomisk i løpet av de siste tiårene. Dette er blitt gjort gjennom både direkte tyveri av intellektuell eiendom fra, samt målrettede cyberangrep mot amerikanske bedrifter. Dette har foregått under både republikanske og demokratiske presidenter, mens enkeltindivider har tjent seg søkkrike på de lukrative handelsavtalene med Kina. Den feilslåtte kinapolitikken har ført til at middelklassens små og mellomstore bedrifter er blitt utkonkurrert av billig kinesisk import, samtidig som arbeiderklassens fabrikker har stengt sine dører og flyttet produksjonen utenlands. Trumps angrep på Kina og hans paroler om å få amerikanske jobber tilbake til USA er sannsynligvis den viktigste faktoren for at han vant stemmer hos arbeiderklassen, ikke en eller annen vag appell til «den hvite identiteten» til de arbeidsledige fabrikkarbeiderne i Michigan. 

Dette var altså Trumps politikk under valgkampen, men hvor er resultatene? Det er nok her, i mangelen på resultater, at man finner den dypereliggende utfordringen i amerikansk politikk. En utfordring som er partinøytral og som Trump, så vel som Obama, var produkter av: ønsket om politisk endring som har vist seg umulig å få til i møte med de økonomiske særinteressene som dominerer begge sider av amerikansk politikk. 

Raknes peker på at av USAs 100 rikeste har to tredjedeler gitt penger til konservative kandidater og deres saker. Men hvor mange av disse har utelukkende donert til republikanerne? Mange gir nok penger både til høyre og venstre i bytte mot politisk innflytelse. Denne pengemakten kan være med på å forklare hvorfor både Trump og Obama har fått relativt få politiske seire, selv når partiene deres hadde flertall i senatet og representantenes hus. Denne eliten styrer nok uavhengig av hvorvidt Trump eller Biden vinner i høst.

Hva så med denne identitetspolitikken som nå rir USA som en mare? Er den ny, og har Trumps plutokratiske overherrer konstruerte den gjennom «outrage groups» slik Raknes beskriver? Nei, identitetspolitikken har dessverre lange tverrpolitiske tradisjoner i USA. For å sitere Joe Biden der han intervjues av den afro-amerikanske radioverten Lenard McKelvey: «if you have a problem figuring out whether you’re for me or Trump, then you aint black». Det er ingen rar uttalelse, for demokratene har gjennomgående fått støtte av over 80 prosent av afroamerikanske velgere ved de siste valgene. Men det er et faktum som ytterst få som lager oppstyr rundt, selv om demokratene ofte markedsfører seg direkte mot slike grupper.

Identitetspolitikk, eller politikk som setter interessene til etniske grupper før fellesskapets interesser, er dessverre intet nytt i USA. Det at politiske skillelinjer trekkes langs etniske grenser er et fenomen som man uheldigvis ofte finner i multietniske stater. Det er nok mange amerikanske ordførere som er blitt valgt takket være «the Irish vote».

Uansett hvordan man vrir og vender på det, er det mye som tyder på at USA er i en dyp krise. Det er nok en krise som handler om langt mer enn bare «hvithet» og som krever samarbeid på tvers av partilinjene for å løse. Man trenger republikanere som tar til orde for skatteøkninger for de rikeste, og demokrater som snakker mer om arbeiderklassen og mindre om interseksjonalitet, kjønnsnøytrale toaletter og alle de onde statuene som må fjernes her og der. Trump har nok gode sjanser for å vinne så lenge demokratene forblir mer opptatt av de sistnevnte.

Chase Alexander Jordal

 

Du har nå lest en gratis smakebit fra Morgenbladet. Vil du ha mer godt lesestoff? Les Morgenbladet digitalt i 10 uker for 10 kr. Bli abonnent
Annonse