I en kommentar i Morgenbladet 23. august ser psykolog Simen Fjellstad Holm ut til å mene at det nye livsmestringsfaget i skolen er en form for projeksjon fra det «voksnes» sinn over på skolebarna og skolesystemet for å takle egen intense skyldfølelse for å ha forårsaket klimakrisen. Selv om en kan ha sans for Holms kreativitet rundt ideen om at fag som livsmestring egentlig er et uttrykk for dyp usikkerhet og angst rundt egen livssituasjon knyttet til livet som voksen i krisetider, så er det også et særdeles svakt premiss som ikke bare går igjen i Holms innlegg, men også gjennomsyrer den øvrige debatten. Og det er ideen om at man simpelthen kan skylde på de voksne for alt mulig.
Hvem er egentlig de voksne? Ifølge Holm og andre er de den ubestemmelige «foreldregenerasjonen». I tillegg til at det er uhyre vanskelig å si hvem som i det hele tatt hører til denne gruppen, er de like ansvarlige som de er handlingsvegrede, der de er ute av stand til å ta på seg skylden for det kaoset vi er havnet i, eller gjøre noe med saken. De nye ideene, nå allerede implementert i lærerplanen, om å lære skolebarn om demokrati og medborgerskap, miljø og bærekraftig utvikling samt det nyeste «livsmestring», er da måten foreldregenerasjonen kan takle det som ellers hadde vært en uutholdelig situasjon på. Problemet blir da ifølge Holm at ansvaret ufortrødent, uberettiget og urettferdig blir lempet over på de unge, som har mer enn nok å stri med. Men hvor stort ansvar har egentlig foreldregenerasjonen for klimakrisen?
Helt siden Rachel Carson publiserte sin skjellsettende Den tause våren så tidlig som tilbake i 1962, har vi vært klar over menneskelig innvirkning på klima, og bevisstheten økte rundt politiske implementeringer som kunne bli gjort for å bedre situasjonen. Men datidens største saker, med kald krig, økt globalisering, globale konflikter, økt kommersialisering og konsumering samt utvikling av stadig nye teknologier, er på mange måter like kompleks som nå. Det er ikke slik at ting er blitt lettere for noen. Holm, kombinert med nesten alle andre i debatten, ser ut til å selv lide av en form for «ond tro» der de projiserer sin egen frykt, skuffelse og sorg (klimaangst) over på en homogen størrelse som kanskje aldri har funnes, nemlig nettopp den gespenst-aktige «foreldregenerasjonen». Denne formen for tilbakeskuende moralisering er ingen tjent med, i hvert fall ikke skolebarn og unge, idealistiske voksne, som burde være mer tjent med å trekke på visdommen fra eldre generasjoner, heller enn å kritisere dem for noe de ikke i bred forstand, kunne vite noe om.
Jeg er helt enig i at livsmestring er en dårlig idé, da den individualiserer, isolerer og fremmedgjør unge fra vårt kollektive ansvar. Men å skylde på andre, eldre grupper som aldri har vært homogene, er ikke veien å gå, og kan i seg selv bli sett på som en uheldig projeksjon. Dette er noe psykologen Holm burde være den første til å vite.
Dag August Schmedling Dramer