08:40 - 27. september 2020

Da Torborg Nedreaas lot seg sensurere i DDR

Den opphetede debatten om Av måneskinn gror det ingenting er ikke ny. På 60- og 70-tallet skapte romanen hodebry i den østtyske forlagsbransjen.

Torborg Nedreaas' «Av måneskinn gror det ingenting» ble en del av spillet om abortspørsmålet i DDR på 1970-tallet, skriver Benedikt Jager. Bildet er fra et sykehus i Frankrike i 1965. Foto: Keystone-France / Gamma-Rapho / Getty Images

Toril Mois essay om Torborg Nedreaas’ Av måneskinn gror det ingenting, med den provoserende tittelen «Kjærlighets tortur», har avfødt en opphetet debatt. At en roman fra 1947 fortsatt kan generere så mye temperatur, er både overraskende og gledelig. Meningsskiftet har utviklet seg langs forskjellige linjer: Det diskuteres både allmenne spørsmål om litteraturfagets utvikling og mer spesifikke tolkningsspørsmål knyttet til Nedreaas sin roman. Jeg skal introduserer noen nye stemmer som forhåpentligvis utvider forståelsen eller kampsonen.

I sammenheng med et forskningsprosjekt om Norsk litteratur i DDR leste jeg Av måneskinn gror det ingenting, og jeg må si det var ren disiplin som fikk meg til å lese romanen. Den siste (ytterst melodramatiske) abortscenen rystet meg likevel kraftig, og har ført til en ambivalent holdning til teksten. Aborten med strikkepinner var ikke bare sterk kost for meg på 2000-tallet, men skapte hodebry i den østtyske forlagsbransjen på 60- og 70-tallet.

Da romanen skulle lanseres i DDR, var professor Horst Bien fra Universitetet i Greifswald konsulent for forlaget. Han kritiserte teksten for å være naturalistisk. I DDRs kulturpolitikk var mange estetiske begrep ladet med historiefilosofiske overtoner. Naturalismen måtte tilbakevises siden den ikke åpnet for forandring, og isteden tegnet mennesket som fastlåst til skjebnen – naturalisme ble dermed tolket som en fatalistisk biologisme. Derfor ba forlaget i et brev til Torborg Nedreaas (10. november 1970) om tillatelse til å stryke denne scenen. Og svaret fra Nesodden kom raskt og kontant: «Einverstanden. Mit Grüßen Torborg Nedreaas.» (25. november 1970).

En lignende og likeså problematisk konstellasjon gjenfant Bien også i fremstillingen av forholdet mellom Johannes og den kvinnelige jeg-fortelleren. Her er det ikke naturalisme som opptar ham, men den vitalistiske forankringen av disse skildringene: «Noen steder erstatter Torborg Nedreaas de sosiale relasjonene med rent biologiske bånd, med tiltrekningen mellom kjønnene […] Den spontane livslysten og den seksuelle nytelseslengselen forklarer riktignok det gjensidige sensuelle begjæret, men man leter forgjeves etter et dypere etisk og estetisk innhold i kjærlighetsforholdet.» Her har Bien Engels i bakhodet og refererer til hans kjente utsagn: «at i et gitt samfunn er graden av kvinnelig frigjøring en naturlig målestokk for den generelle frigjøringen.» I det gjennomideologiserte litterære feltet i DDR var det derfor problematisk å trekke frem enkeltskjebner. Noe slikt kunne lett stemples som individualistisk.

 Heller ikke henvisningen til det eksistensielle var en farbar utvei. Eksistensialismen vektla for sterkt enkeltindividets frihet og valgmuligheter, og den lot seg ikke integrere i kollektivets rekker. Til syvende og sist brøt dette og beslektede konsepter med optimismen i den marxistiske historiefilosofien.

Ut fra disse (i DDR- og sensursammenheng) problematiske sidene er det mer enn forståelig at forlaget og konsulentene blåste opp betydningen av den sosialistiske ungdommen i gruvebyen. I tilbakeblikk går det opp for jeg-fortelleren at dette felleskapet («de usårbare») kunne ha vært en mulig løsning og utvei fra en prekær situasjon. At fortelleren fra rammefortellingen begir seg ut for å lete etter kvinnen han har tilbrakt natten med, blir da selvsagt lest inn i samme skjema. Rammen blir dermed til en vekkelseshistorie, og den tilskrives en appellfunksjon for et menneskeligere samfunn. Den er altså humanistisk, noe som var et honnørord for alt det som kunne anses som positivt, men samtidig manglet politisk tyngde. 

På samme måte er det ikke det politiske ved gruvebyens ungdom som fascinerer, men gruppens sang som slår ned og gjemmer seg i den kvinnelige jeg-fortelleren. Akkurat denne formuleringen betegner romanens dilemma: Kvinnen forblir passiv og overmannes av krefter som er større enn henne selv.

Diskusjonen som trekkesopp her, foregikk mellom 1968 og 1971. Boken ble publisert i 1972 av Hinstorff-Verlag i Rostock, men det var ikke første gang at Av måneskinn gror det ingenting ble vurdert utgitt i DDR. Allerede i 1957 hentet Verlag Volk & Welt inn konsulentuttalelser. I en av disse står vurderingen av abortspørsmålet sentralt: «Denne livshistorien er skrevet med stor renhet – kjærlighetshistoriene er uten spekulativ sex og beveger seg aldri i nærheten av pornografi. Heller ikke abortscenene er uappetittelige, fordi smerten og den ekte frykten til tusenvis av kvinner så tydelig blir lagt frem. Det absurde ved å drepe noe som lever, anklagen mot dem som gjør verden så umulig at menneskene blir umenneskelige, er sterk, ubanal og sann.» 

Konsulenten var ingen som helst i det litterære feltet i DDR. Hun het Ruth Berlau (1906-1974). Den danskfødte skuespilleren, regissøren og fotografen var i perioder Brechts elskerinne og nære samarbeidspartner. De fikk et barn sammen i 1944, som døde bare få dager etter fødselen. Hennes relasjon til Brecht var mildt sagt stormfull og kjennetegnet av store svingninger: fra betingelsesløs underkastelse til scener med voldsomme anklagelser. Tiden etter den andre verdenskrig var dessuten preget av hennes vedvarende alkoholproblemer og gjentatte innleggelser i psykiatrien. Etter Brechts tidlige død i 1956 ble hennes situasjon bare verre fordi Brechts enke Helene Weigel frøs henne systematisk ut.

Berlau inntar her et klart standpunkt og leser Nedreaas’ roman som et innlegg mot abort i det hele tatt og det blir omdreiningspunktet for hennes negative dom. For henne er det ikke på sin plass å publisere denne romanen i DDR, siden problemene og årsakene for dem ikke lenger eksisterer i dette sosialistiske paradiset. Drøyt ti år senere var vurderingen av dette saksforholdet mer sammensatt, og aktørene (det foreligger fire vurderinger av romanen) formulerte seg ganske forsiktig. Til dels fulgte noen den kommunistisk-utopistiske linjen som Ruth Berlau hadde formulert, dels fulgte man Engels dictum, og til dels skjelet man til pragmatiske behov. Så ble for eksempel Dea Trier Mørchs roman Vinterbørn, som utspiller seg på fødestasjonen til Rigshospitalet i København, i første omgang refusert fordi den på grunn av sine realistiske skildringer av fødsler kunne resultere i «avskrekkende virkninger med tanke på økt fødselsrate».

Terrenget ble enda mer uoversiktlig fordi det ble jobbet med en revisjon av abortlovgivningen i DDR. Denne trådte i kraft den 9. mars 1972. DDR var som helhet kjennetegnet av svært mangelfull informasjonsutveksling mellom statsmakt og offentlighet. Selv gjennomgripende endringer av denne typen ble ikke diskutert offentlig – Brechts idé om «die große Aussprache mit den Massen» forble en utopi. En slik kommunikasjonskultur skapte frykt og forsiktighet som gjenspeiler seg i dokumentene. I tiden frem til mars 1972 var det ingen offentlig diskusjon slik at ‘Nedreaas-aktørene’ etter all sannsynlighet ikke visste at det skulle komme en lovendring. De hadde heller ikke forutsetninger til å kjenne innholdet i de forestående lovendringene. Pussig nok ble publikasjonsdatoen for Nedreaas’ roman utsatt fra august 1971 til 1972, uten at man kan finne en begrunnelse for dette i forlagets arkiv. Når man derimot den 14. mars 1972 finner en bokmelding av Im Mondschein wächst nichts i Neues Deutschland – det østtyske kommunistpartiets sentralorgan – må man konkludere med at offisielle kretser ønsket å bruke romanen som en legitimasjon av den nye abortloven. 

Denne lovendringen er for øvrig helt enestående i østtysk historie fordi den er den eneste avgjørelsen som ikke ble tatt enstemmig i Volkskammer (DDRs parlament). Det statsbærende partiet SED gav Kristendemokratene tillatelse til å stemme blankt. Så kontroversielt var altså abortspørsmålet i DDR. Og så finurlig er resepsjonshistoriens veier at Torborg Nedreaas’ roman ble en del av spillet, og det med høyst motstridende fortolkninger av DDRs mest fremstående litterære strateger.

Ruth Berlaus posisjon vant altså ikke frem, og i likhet med det hadde hennes private posisjon i Øst-Tyskland lenge vært prekær. Hun skrev sin vurdering av Av måneskinn gror det ingenting ett år etter Brechts død. Der tar hun et kraftig oppgjør med jeg-fortelleren som ikke makter å løsrive seg fra læreren Johannes: «Det er lenge siden det i sosialistiske land var mulig å dykke så dypt ned i sin egen ulykke, – at en kvinne lar seg ødelegge av kjærlighet på denne maten, er jo nærmest gammeldags.» Det kan synes som at Toril Moi får lignende fornemmelser når hun leser romanen, og mange kjenner det nok som henne. Når man også kjenner til Ruth Berlaus avhengighetsrelasjon til Brecht, får disse linjene en helt forferdelig klangbunn og kan nærmest betegnes som selveksorsisme. En øvelse som ikke hjalp. Hun døde tragisk i 1974 i en sykehusseng i Berlins Charité som hadde tatt fyr etter en sigarett. Denne sene perioden ble gripende portrettert av Per Olov Enquist i Nedstörtad ängel.

Disse streiflys over Av måneskinn gror det ingenting fra en annen tid og en annen kontekst, viser berøringspunkter med sommerens debatt som kretser rundt tre E-er: etikk, estetikk og eksistens. Relasjonen mellom disse innbyrdes – og den medfølgende hierarkiseringen – gjør det mulig å løfte frem forskjellige sider og aporier ved romanteksten. 

En fjerde ‘e’ ble etter hvert også trukket inn – ego – og det ble hevdet at markeringen av det personlige utgangspunktet måtte sees som en utvekst av vår tids narsissisme. Det kunne nok også Horst Bien ha skrevet, men han bygget sin argumentasjon på et helt annet fundament enn Per Buvik. Med den historiske materialismen som passepartout, kunne samtalen om litteraturen vitenskapeliggjøres og potensielt begrenses. Det er ikke dermed sagt at den marxistiske litteraturforskningen ikke kan komme frem til spennende resultater, men da får den ikke låse seg inne i sin egen ortodoksi. 

Hvis egoet er den eneste kategorien som dominerer diskusjonen om litterære tekster, havner man fort i samme situasjon, uten å oppnå interessante resultater. Av og til støter man på studenter som innleder hver setning med «Jeg føler …». I det lange løp er det en dårlig strategi for å føre en faglig samtale. Hvis derimot den subjektive locatedness settes i kontakt med både etiske, estetiske og eksistensielle spørsmål, kan det neppe kvalifiseres som narsissisme.

Benedikt Jager

Alle henvisninger til arkivmaterialet i DDR er hentet fra forfatterens bok «Norsk litteratur bak Muren. Publikasjons- og sensurhistorie fra DDR (1951-1990)». Fagbokforlaget 2014.

Du har nå lest en gratis smakebit fra Morgenbladet. Vil du ha mer godt lesestoff? Les Morgenbladet digitalt i 10 uker for 10 kr. Bli abonnent
Annonse