07:55 - 26. august 2020

Tar skolen fra barna mer enn den gir dem?

Livet fremstilles som en oppoverbakke som aldri tar slutt, skriver Bjørk Matheasdatter.

Ikke bare blir skoledagen lengre, fritiden mindre fri, mens haugen av prøver og evalueringer øker – barn skal også evaluere seg selv og sin sinnstilstand, og læreren skal ikke bare lære dem fag, men også å mestre livet, skriver Bjørk Matheasdatter. Her er elever på Lakkegata skole i Oslo på årets første skoledag. Foto: Stian Lysberg Solum / NTB scanpix

En gang gikk jeg gjennom en korridor på en barneskole.

På veggen hang det rader med bilder av barna fra den høsten de hadde begynt på skolen, og bilder av de samme barna fra våren da de sluttet. På førsteklassebildene smilte barna tannløse og forventningsfulle mot verden. Det var som om de sa: «Her er jeg! Jeg gleder meg til alt jeg skal lære!»

På syvendeklassebildene hadde de fleste et helt annet uttrykk: Blikket var sløvt og oppgitt hos mange, hodene hang og få av dem smilte. Selvfølgelig hadde det noe med barnas alder å gjøre. Men jeg glemmer aldri tanken jeg fikk da jeg så bildene. Vi tror vi gir barna så mye, men kanskje tar vi fra dem mer enn vi gir? Jager vi på dem, i stedet for å tro på dem? Vurderer vi og dømmer dem, i stedet for å støtte dem? Smitter vi dem med konkurranseånd, depressivitet, materialisme og utlevd kjedsomhet? Tar vi rett og slett fra dem gnisten?

Det pågår nå en debatt om skolen og faget livsmestring. Et av spørsmålene som betimelig stilles, blant annet av Ole Jacob Madsen, er om vi skyver ansvaret for stresset over på barna selv istedenfor å ta tak i de ytre årsakene. 

Det er et svært viktig innspill. I mitt yrkesliv, nå som terapeut og tidligere som lærer i skolen, har jeg gjennom årene sett hvordan økte forventninger til prestasjoner og «suksess» i livet knyttes sammen med økt press på selvet, enten vi er barn eller voksne. Jeg spør meg hvor det kommer fra – tanken om at livet er noe den enkelte skal mestre? Hvorfor vi i økende grad ser ut til glemme at vi hører sammen og påvirker hverandre. Vil det nå forventes av barna at de skal se seg selv utenfra, ta ansvar for egne følelser og mestre livet? Bør vi ikke heller starte med at vi som samfunn tar en kikk på oss selv, og tar ansvar for den hverdagen vi har skapt for barna?

Vi som er voksne nå, var også barn en gang. Våre smil var også tannløse, der vi gledet oss til å kaste oss ut i lek og læring. Også vi ventet på at verden skulle ta imot oss. Jeg møter mange voksne i eksistensielle kriser, og flere av dem forteller det samme. De savner det barnet de en gang var, før de ble rettet på, før de fikk forståelsen av at de ikke bare svarte feil, men at de var feil. Før de fikk en følelse av at de ikke var gode nok, at deres tanker og drømmer ikke passet inn. Mange savner seg selv. Gjennom livet har de gradvis mistet noe av sin livsglede og spontanitet, kreativitet og skaperglede, empati og innlevelsesevne, sin tro på seg selv og verden. Og når livet kjennes vanskelig, tror de fort at det er parforholdet eller jobben det er noe i veien med. Men ofte viser det seg at det egentlig handler om det som en gang ble tatt fra dem. Det de trenger å finne tilbake til.

Gjør vi livet til noe vi skal igjennom i stedet for noe vi skal leve? Ser vi ikke barndommens egenverdi, men kun verdien den har for fremtiden? Allerede før barn kan snakke løftes de ut av familiens verden og inn i institusjonene, slik at foreldrene kan bidra produktivt det meste av dagen. Spørsmålet er om vi river barna for tidlig løs fra tryggheten, fra de menneskene som elsker dem og er villige til å dø for dem.

Når penger er det høyeste målet, blir det å bidra økonomisk til fellesskapet sett på som det viktigste du kan gjøre som menneske. Slik mister de uproduktive dagene av livet, både barndom og alderdom, verdi. Fokuset på å lykkes i fremtiden kan skape frykt for at barnet skal tape, sosialt og faglig, at det skal falle utenfor og ikke makte å henge med. Slik blir angsten for fremtiden større enn gleden over nåtiden. Denne frykten i mange voksne, kombinert med den manglende kontakten de har med barnet i seg selv, kan føre til at de ubevisst dytter sitt stressede liv over på barnet.

I en verden der endringene går raskere enn forestillingsevnen, er det heller ikke enkelt å vite hva dagens barn trenger å kunne for å henge med når de blir voksne. Dette stresser myndighetene, som igjen stresser skolelederne, som igjen stresser lærerne, som igjen stresser foreldrene, som igjen stresser barna. Og i stedet for å gi ungene dannelse og trygghet og gjøre dem til «gavns mennesker», som det het i læreplanen på syttitallet, velger man å gi dem informasjon. Desperat forsøker man å henge med i den omskiftelige tiden, og fyller skoledagen med duppeditter som antagelig vil være utdaterte når elevene en gang skal ut i arbeidslivet.

Frykten jager oss ut på veier der det ikke er godt å være menneske. Vi trodde kanskje vi hadde kvittet oss med den fryktstyrte barndommen da vi sluttet å se livet som en eksamen på dommens dag. Da vi sluttet å se mye av det vi foretok oss som et steg for å slippe den evige pine. Det er lett å se at enkelte religiøse og politiske ledere gjennom tidene har styrt folket med frykt. Men frykten er fortsatt et virksomt styringsmiddel. Det nye helvetet er å falle utenfor det gode selskap, mangle penger og status til å leve det gode liv.

Kunne vi heller møte barna med kjærlighet, se alt det gode de har med seg, møte dem med undring og varme, la dem få ro til å utvikle seg? Og så skal vi selvfølgelig lære dem alt det vesentlige, alt som er viktig å kunne uansett hvilken tid de lever i. Men vi skal gjøre det uten å plante frykt i dem.

For allerede fra barnet er født, snakker vi om det som skal komme, fremfor det som er. Alt barnet skal lære og bli, i stedet for alt det har å vise oss. Hvem har ikke hørt at det er viktig å forberede ettåringen på barnehagestarten, småbarna på storbarnsavdelingen og storbarna på førskolegruppen. Og førskolebarna, de må forte seg å lære seg bokstavene, så de er forberedt på skoletiden.

Det blir verre i storskolen, sier man til småskolebarna, da er det slutt på lek og fjas. Det blir verre på ungdomsskolen, sier man til syvendeklassingene, derfor må vi begynne med karakterer nå, så dere er forberedt. Og til ungdomsskoleelevene sier man: Det blir verre på videregående, og vil du komme inn på den linja du ønsker, da må du stå på. Det nytter ikke å vente til 10. klasse. Og så kommer man endelig inn på videregående, men da får man høre: Det blir verre når du begynner å studere, da er det ingen «kjære mor». Så nå må du stå på, så du kommer deg inn på de studiene du vil. Det blir verre, sier man til studentene, nyt livet mens du kan, for unger og familie – det er et styr. Men husk å stå på, da, så du får gode karakterer og det rette nettverket slik at noen vil gi deg en jobb. Og får du ikke jobb, kan du bare glemme å få dame, og hvis du ikke får deg dame, da får du ikke råd til hus og da må du leie resten av livet. Og så må du tenke på pensjonen, da …

Og slik fortsetter det. Livet fremstilles som en oppoverbakke som aldri tar slutt. Eller som Mikael Niemi skriver i Populærmusikk fra Vittula: « … det var som å gå i en livslang motbakke.»

Kanskje er dette en av årsakene til at vi ser mer psykiske problemer blant ungdom? Det kan virke som noen tror vi presterer av frykt, at usikkerhet får oss til å yte mer. Men så enkelt er det ikke. Litt underlig er det at mens næringslivet stadig blir mer opptatt av å legge til rette for både lekent samarbeid og individuelle løsninger, så kan det synes som om barna holdes strammere i tøylene enn før. Mens voksne jobber mer fra hjemmekontor, tilbringer barna mer og mer av sine liv utenfor hjemmet. Mens voksne får velge hvor og hvordan de vil jobbe – fordi man vet at et slikt arbeidsmiljø skaper kreativitet og resultater – blir barnas liv enda mer styrt. Skoledagen blir lengre, fritiden blir mindre fri og haugen av prøver og evalueringer øker. De skal til og med evaluere seg selv og sin sinnstilstand, og læreren skal ikke bare lære dem fag, men også å mestre livet.

Spørsmålet er om dette vil øke deres gnist og glede over å være til. I stedet for å lære dem å mestre livet, skulle vi være mer opptatt av å vise dem hvordan livet kan leves. Ellers er jeg redd vi vil få enda flere voksne i fremtiden som har mistet det smilet de en gang hadde og som ler enda mindre mot verden.

Bjørk Matheasdatter

 Teksten er et omarbeidet utdrag av boken Å løfte og bli løftet – ta vare på gnisten i deg selv og andre, som kommer på Gyldendal i oktober.

Du har nå lest en gratis smakebit fra Morgenbladet. Vil du ha mer godt lesestoff? Les Morgenbladet digitalt i 10 uker for 10 kr. Bli abonnent
Annonse