00:00 - 21. august 2020

Om å forføre ungdommen

Hvordan kan det ha seg at en kort artikkel i Morgenbladet kan være en trussel mot litteraturvitenskapen? Det har med lesemåten min å gjøre.

Berørte intenst: Torborg Nedreaas' fikk meg til å reflektere over hvor ødeleggende troen på «den eneste rette» kan være for kvinner. Av måneskinn gror det ingenting gjorde meg både opprørt og sint – og med det mente jeg sint på kvinners vegne, ikke sint på Nedreaas, skriver Toril Moi. Her er Nedreaas fotografert i 1965. Foto: Bjørn Finstad/Aftenposten/NTB scanpix

Irene Iversen (7. august) og Per Buvik (14. august) mener at «Kjærlighetstortur», artikkelen min om Torborg Nedreaas’ roman Av måneskinn gror det ingenting (31. juli), er dårlig. De hevder at artikkelen ikke bare er en ukvalifisert lesning av romanen og et ubegrunnet angrep på Nedreaas, men også en trussel mot litteraturvitenskapen. Disse reaksjonene forbauser meg. Min korte artikkel er en undersøkelse av én historisk spesifikk leseerfaring av boken. Hvordan kan det ha seg at den provoserer så intenst?

Etter å ha lest Iversens innlegg måtte jeg gå tilbake til Morgenbladet for å forsikre meg om at avisen faktisk hadde trykt manuset jeg godkjente. Hun hevder at jeg ikke nevner fortellersituasjonen, som jeg skriver fire avsnitt om. Hun påstår at jeg ikke ser at romanen er et radikalt kvinnepolitiske innlegg for abort, selv om jeg diskuterer abortsynet i romanen i detalj.

Både Iversen og Buvik hevder at jeg ikke har lest meg opp hverken på forskningen om romanen, eller på samtidens mottagelse. Men hvordan vet de at jeg ikke har gjort det? Ingen av dem nevner et eneste eksempel på en kilde som klart ville ha forbedret argumentet mitt, eller på en feil som skyldes at jeg har oversett en viktig sekundærtekst. Kravet om kildehenvisninger og diskusjon av tidligere forskning fremstår dermed som et tomt formkrav.

Mine kritikere nekter også å tenke gjennom forskjellen på å skrive for fagtidsskrift og for et bredere publikum, slik jeg gjør det gjennom foredrag og publikasjoner på Nasjonalbiblioteket og artikler i Morgenbladet. Etter mitt syn bør humanister være ivrige etter å dele sine innsikter med lesere utenfor universitetene. Men da må vi tåle å skjære bort fotnotene og innse at de fleste lesere ikke er interessert i lange diskusjoner av tidligere forskning på feltet.

For Morgenbladet kuttet jeg en tredjedel av den opprinnelige teksten. Det første som forsvant, var selvsagt bibliografien og fotnotene. Det neste var et halvt dusin sitater fra anmeldelsene i 1947. Dette materialet er med i versjonen som Nasjonalbiblioteket skal gi ut som en egen pamflett.

Iversen er fortørnet fordi hun mener jeg er nedlatende mot en forfatter hun er glad i. Der får hun støtte fra Buvik. Begge hevder at jeg leser med moralistisk-feministiske briller, og at argumentet mitt er at Nedreaas har skrevet en ideologisk feilslått roman, som bør forkastes av rettenkende, moderne feminister.

For meg var dette den mest overraskende kritikken. Det falt meg rett og slett ikke inn at jeg hadde skrevet et angrep på Av måneskinn. Jeg trodde faktisk at jeg kunne ta for gitt at en roman som gjør et så sterkt følelsesmessig inntrykk på en garvet litteraturforsker som meg selv, må ha en uvanlig styrke. Hvem er det som sier at avgjørende bøker skal være lette og muntre å lese? At de ikke skal pine og plage leseren som tar dem inn over seg? I hvert fall ikke jeg.

Jeg hevder aldri at Nedreaas i 1947 burde ha skrevet en roman med synspunkter som først ble tenkbare på 1970-tallet. Tvert imot skriver jeg at jeg er takknemlig for at hun satte ord på kvinners grusomme kjærlighetserfaringer, slik hun så dem. Det gjør Av måneskinn til et viktig bidrag til forståelsen av norsk kultur i etterkrigstiden. Den fikk meg til å tenke over hva det betyr å vokse opp i samfunnslag og på steder som har mye til felles med dem som skildres i romanen. Nedreaas fikk meg også til å reflektere over hvor ødeleggende troen på «den eneste rette» kan være for kvinner. Dermed er det ikke rart at romanen berørte meg intenst, og gjorde meg både opprørt og sint – og med det mente jeg sint på kvinners vegne, ikke sint på Nedreaas!

Men hvordan kan det ha seg at en kort artikkel i Morgenbladet kan være en trussel mot litteraturvitenskapen? Det har med lesemåten min å gjøre. Jeg setter søkelyset på min leseerfaring, som jeg oppfatter som lydhør overfor bokens egne anliggender. Med andre ord: Jeg bruker meg selv som eksempel.

Å bruke seg selv som eksempel, er ikke det samme som å hevde at en er representativ. Det betyr heller ikke at en tror en er eksemplarisk i betydningen «forbilledlig» eller «mønsterverdig». Det er å gjøre seg selv til et spesifikt tilfelle, som krever utforskning. Et godt eksempel er noe en selv og andre kan bruke til å tenke videre med.

Hverken Iversen eller Buvik er interessert i den samtalen jeg legger opp til.

Eksempler oppfordrer til sammenligning og ettertanke, til refleksjon over likheter og forskjeller. Jeg sier at det gjorde vondt å lese Av måneskinn, og forsøker å vise hva det er i romanen som fikk meg til å reagere slik. Om du ikke reagerer på samme måte, betyr det ikke nødvendigvis at jeg tar feil. Eller at du gjør det. Snarere oppfordrer eksemplet til videre undersøkelse, til kartlegging av forutsetningene, grunnene til våre forskjellige erfaringer.

Hverken Iversen eller Buvik er interessert i den samtalen jeg legger opp til. De vil gjerne kritisere meg, men de vil ikke si noe om sine egne leseerfaringer. Leser de virkelig Av måneskinn helt uten å bli grepet av de grusomme hendelsene som legges frem i romanen? Jeg mener ikke at de i så fall leser «feil», jeg mener bare at en så matt respons på en slik roman ikke er mer «objektiv» eller «normal», enn si «vitenskapelig» enn andre. Den er bare én spesifikk respons som også krever videre undersøkelse.

Mine kritikere tar for gitt at det er helt irrelevant for en litteraturforsker å snakke om hvordan en roman forstår virkeligheten, og hvordan den engasjerer leseren. Men «Kjærlighetstortur» er ikke bare et uttrykk for mine private følelser. Jeg bruker min respons til å forstå romanen, og romanen til å forstå min egen respons. Dermed diskuterer jeg rammefortellingens form, og viser at romanen samtidig har elementer av modernisme, realisme, naturalisme og melodrama. Jeg gjør nytt kulturhistorisk arbeid ved å vise at romanens abortsyn faktisk ligger nær opp til NKPs abortpolitiske linje slik den ble formulert på 1930-tallet. Dessuten diskuterer jeg kjærlighetssynet i boken på en måte som ikke har vært gjort før. Det er vondt å forstå hvorfor Buvik mener at slike grep ikke hører hjemme i litteraturvitenskapen.

Buvik oppfatter min lesemåte som et klart tegn på mitt intellektuelle forfall. Men hans store frykt er at jeg kan komme til å forføre ungdommen. For tenk om de lot seg inspirere av det jeg gjør. Da vil det gå riktig galt, for da vil de «med rette få store problemer med å gjøre seg faglig gjeldende». Og så lenge folk som deler Buviks synspunkt patruljerer fagets grenser, er jo det sant nok.

Selv foretrekker Buvik å forsvare et litteraturvitenskapelig paradigme som for lengst har hatt sin glanstid. Han mener at han vet hva litteraturvitenskap er, nemlig et spesifikt sett lesemåter som dominerte siste halvdel av 1900-tallet. Tilhengere av disse lesemåtene dyrker en upersonlig formalisme, som de oppfatter som «vitenskapelig». De liker å snakke om hva «språket» og «teksten» gjør uten å ta hensyn til at språket alltid brukes av noen, og at tekster ikke leser seg selv. I motsetning til Buvik tror jeg at enhver lesning utføres av et lesende menneske, og forutsetter utøvelse av det Kant kaller dømmekraften, som alltid er knyttet til subjektet. Dette er lesningens fenomenologi, og den gjelder like mye for Buvik som for meg. Forskjellen er at jeg forsøker å utforske implikasjonene av hva jeg gjør når jeg leser, mens Buvik forsøker å late som om han ikke vet at det er han som utfører sine egne lesninger.

Buvik mener øyensynlig at enhver som forsøker å åpne faget for nye impulser, synder mot vedtatte normer og må støtes ut. Det er mulig at Buvik vil gå seirende ut av denne striden, i hvert fall i Norge. Men det kommer til å bli en pyrrhosseier, for en disiplin som ikke klarer å frigjøre seg fra utslitte paradigmer, vil gjøre seg selv irrelevant.

Toril Moi

Du har nå lest en gratis smakebit fra Morgenbladet. Vil du ha mer godt lesestoff? Les Morgenbladet digitalt i 10 uker for 10 kr. Bli abonnent
Annonse