Menn på sokkel – og de som reiste dem

Debatten om offentlige monumenter og hvem eller hvilke verdier de faktisk minnes, er viktig. Men det hender at historiesynet blir litt for enkelt. Det er fort gjort å glemme at et offentlig minnesmerke eller et monument faktisk har en slags dobbelt historisitet: De ærer – selvsagt – personen eller hendelsen som fremstilles. Men de representerer også situasjonen og personene på den tiden da minnesmerket ble reist. De norske Holberg-monumentene, i Oslo og Bergen, dreier seg for eksempel ikke bare om Ludvig Holberg, men også om norsk nasjonsbygging og norske krav på en egen kulturarv. De ble i sin tid reist for å slå fast at den «danske» dikteren, filosofen og opplysningstenkeren var norsk og fra Bergen. Etter fire hundre år under dansk herredømme var dette en viktig form for norsk selvhevdelse. Det samme gjelder for Tordenskjold-monumentene i Trondheim og Oslo. Den «danske sjøhelt» skulle «hjem». Monumentene forteller langt mer om denne tilbakeføringsideen enn om mannen selv.

Når vi diskuterer menn på sokkel, tar vi derfor bare halve debatten hvis vi ikke inkluderer tiden og begrunnelsen for at minnesmerket ble reist. Det er lett å identifisere steinen med mannen oppå, og glemme dem som plasserte ham der. Men arbeidet med å reise monumentet er minst like viktig. Monumenter er egentlig bare viktige når de brukes og blir del av en offentlig samtale. Det skjer når de settes opp, når de inngår i seremonier og feiringer, og ikke minst når de kritiseres og kanskje fjernes. Mesteparten av tiden bare står de der, praktisk talt usynlige til tross for størrelse og plassering.

I dag er Slottsbakken et av de mest symboltunge og ikoniske stedene i Norge. Vi forbinder det med barnetog og 17. mai, med kongehuset og det norske monarkiet. Bildet av slottet med plassen foran er et bilde på Norge selv. Men hvem tenker på Karl Johan-statuen som ruver midt på plassen? Den er et av Norges svært få kongemonumenter, en klassisk rytterstatue. Monumentet er stort og har en særdeles sentral plassering. Samtidig er det praktisk talt usynlig. Det inngår – for tiden – ikke i noen levende offentlig samtale. Det var annerledes da det ble reist i 1875. Debatten raste, både om plassering og utførelse. Sentrale personer i komiteene mistet jobb og posisjoner. Ville Norge virkelig ha en svensk konge midt i hovedstaden? Signaliserte ikke et slikt monument både underkastelse og underlegenhet i unionen med Sverige?

Det er også lett å glemme hvor radikalt det i sin tid var å sette opp offentlige monumenter over fortjente samfunnsmedlemmer. Helt opp til 1700-tallet tilhørte det offentlige rommet kirken og fyrstene. Konger, prinser og adelige feltherrer satte opp monumenter over seg selv, sin slekt og sine bragder. Kirken æret helgener og biskoper, mens kors plassert ved veier eller på torv skulle minne forbipasserende om religiøse sannheter. Såkalte peststøtter kunne gi trøst under epidemier og takke Gud for frelse fra smitten. Oslos eldste offentlige monument, peststøtten på Krist kirkegård bak gamle Deichman, ble reist under epidemien i 1654 og ærer Jesu Christ for å «opvæcke» de døde.

Det er også lett å glemme hvor radikalt det i sin tid var å sette opp offentlige monumenter over fortjente samfunnsmedlemmer.

Det var først mot slutten av 1700-tallet at ideen om offentlige monumenter over fortjente, vanlige borgere vant frem. Monumentene representerte nye ideer om samfunnsstruktur, politikk og offentlighet. De fortalte om medborgere som hadde utmerket seg gjennom en innsats for fellesskapet. På norsk ble de kalt æreminner. Oslos eldste monument av denne typen er æreminnet over Peter Blankenborg Prydz, på Akershus festning. Prydtz hadde vært rektor på Den Mathematiske Skole (Krigsskolen), og støtten ble reist i 1786 av takknemlige elever. Ifølge innskriften ble de selv bedre mennesker og borgere fordi skolens leder var «trofast, utrettelig og kjærlig» i sitt arbeid. De ville at «denne Steen skal minde om hvad deres Hierte evig sige».

De nye monumentene omdefinerte byrommet og demokratiserte det. De gjorde byer og plasser til en offentlig sfære, og fremstilte vanlige borgere som samfunnsmessige aktører. Samtidig var monumentene materialiseringer av begreper som folkefellesskap, borgerdyd, fellesnytte og likhet, og vitner om en forståelse der landet og staten ikke lenger var kongens private eiendom. Svært ofte ble monumentene bekostet gjennom pengeinnsamlinger. Det var ikke bare en hendig måte å skaffe midler på, men en konkretisering av tanken bak monumentet. Det var «reist av byens borgere», som inskripsjonene kan lyde. Der Habermas fremhevet kaffehusenes betydning for fremveksten av en borgerlig offentlighet, kan altså monumentene legges til.

Gjennom 1800-tallet utviklet det seg en veritabel «statumani». Offentlige minnesmerker ble en del av nasjonsbyggingens grammatikk. Sammen med flagg, nasjonalsang og andre symboler, var et passende utvalg menn på sokkel blant elementene som alle nasjonalstater gjerne holdt seg med. Samtidig forsvant mange av de kritiske og radikale aspektene, og monumentene ble i stedet tilbakeskuende, konservative og samfunnsbevarende. De ble del av en statslogikk.

Kritikken lot heller ikke vente på seg. Ikke minst førte de store krigene på 1800-tallets andre halvedel og gjennom 1900-tallet til at monumenter over fortjente enkeltpersoner ble irrelevante. Både de enorme militære tapstallene, de sivile ofrene og ikke minst ofrene for systematiske folkemord skapte behov for andre typer offentlige minner. Opp mot vår egen tid er monumentene i økende grad blitt tematiseringer av meningsløs lidelse, overgrep og urett. Hensikten er fremdeles å minnes ofrene, men i like stor grad å formidle et tydelig budskap om at urett ikke må få skje igjen. Monumentlogikken har endret seg.

Offentlige monumenter dreier seg om delte minner og felles verdier, men de tematiserer også forholdet mellom individ og samfunn. De er med på å definere offentlighetens karakter og former dens fysiske strukturer. Alt dette forandrer seg over tid, og endringene kan ligge lag på lag i minnesmerkene selv. Æreminnet over Blankenborg Prydz ble reist kort etter hans død. De tidstypiske borgerdydsidealene som fremheves, reflekterer antagelig verdier han selv delte. Holberg-monument ved Nationaltheatret ble på sin side satt opp i forbindelse med 250-årsjubileet for Holbergs fødsel. Tidsavstanden gjør det selvsagt ikke irrelevant å diskuterte Holbergs forhold til slaveri og slavehandel, men å identifisere monumentet fra 1935 med mannen som døde i 1754 er naivt. Det leder til en banalisering av debatten om hva monumenter er, hva de gjør i offentligheten og hva vi vil at de skal gjøre.