Debatt

Hvordan leser Toril Moi?

Lesningen av Torborg Nedreaas blir forenklende og fordømmende.

I essayet «Kjærlighetstortur» i Morgenbladet 31. juli har Toril Moi en lesning av Torborg Nedreaas' roman Av måneskinn gror det ingenting, som hun vil bruke til å forstå 1950-tallet, da hun selv ble «formet», og til å undersøke litteraturen «personlig og historisk». Lesningen er blitt veldig personlig, men lite historisk. Den er sterkt preget av det ubehaget Moi har hatt ved å lese (og høre lydbokversjonen av) romanen, som forteller livshistorien til en kvinne som har hatt et langvarig forhold til en mann som ikke har gjengjeldt hennes kjærlighet, men stadig gjort henne gravid, med mange illegale og selvpåførte aborter som resultat.

I det siste har Toril Moi oppfordret til å bryte med det dominerende litteraturvitenskapelige paradigmet, der mistanke og distanse har vært nøkkelbegrep og metoden har vært å gå «under» teksten for å lete etter den skjulte meningen. Moi oppfordrer, ut fra Wittgensteins språkfilosofi, til heller å høre etter hva tekstene sier. Lese den oppmerksomt og anerkjennende og lære noe nytt, skriver hun i Revolution of the Ordinary: «If reading is a practice of acknowledgement, it can teach us something». (Chicago Press 2017: 219)

Jeg synes ikke hun har lest Nedreaas’ roman hverken oppmerksomt eller anerkjennende, og hun kommer heller ikke med noe nytt. Det er lenge siden norske feministiske litteraturforskere påpekte at selv om Nedreaas er en dyptloddende psykologisk realist, særlig i skildringene av jenteoppveksten og mor-datter-forholdet i Herdis-bøkene, har hun en tendens til å skildre kvinner og kvinnetilværelsen som determinert av driftene og det kroppslige. Hun har skapt mange rørende kvinneskikkelser, som er i sine drifters vold. Få feminister «kjøper» dette kvinnesynet, men det gjør ikke forfatterskapet historisk eller erfaringsmessig, eller estetisk, uinteressant.

Mois lesning av Nedreaas er på grensen til det moralsk fordømmende og virker også veldig selvopptatt i sin insisteringen på hvordan det har plaget henne å lese romanen fordi den kvinnelige hovedpersonen ikke handler eller tenker fritt. Og kravet om å tenke og handle overskridende (for å si det med Beauvoir) ser også ut til å få henne til å fordømme det ønsket kvinnen uttrykker om å beholde barna hun var gravid med, og følelsen av at graviditetene ga henne en kroppslig kraft.

En grunn til at Mois lesning blir forenklende og fordømmende, er at hun nesten ikke tar de litterære grepene i betraktning. Hun kaller den kvinnelige hovedpersonen «stum», men nevner ikke at hun er romanens hovedforteller. Her er to fortellere, først mannen i den ytre rammefortellingen, som forteller hvordan han en sen kveld møtte kvinnen, som ble med ham hjem og fortalte ham sin livshistorie i løpet av natten, men så forsvant, men deretter mest kvinnen, som forteller sin livshistorie, i jegform, men også i dialog med mannen som lytter. Dette tar ikke Moi opp, og hun ser hverken den sterke stemmen eller autoriteten som dette grepet gir kvinnen, eller patosen og anklagen i fortellingen hennes.

Heller ikke at fortellingen også er en lang bekjennelse, ofte selvransakende og selvironisk, men også med sterke anklager mot samfunnet. Hun vises også som en krevende forteller, avbryter flere ganger fortellingen sin med å spørre om mannen er våken, om han lytter og forstår. Dette passer ikke i det negative bildet Moi tegner av kvinnen, og det er kanskje forklaringen på at hun heller ikke sier noe om den politiske virkningen Av måneskinn gror det ingenting hadde.

Romanen var på nippet til å ikke bli utgitt. Aschehoug hadde romanmanuset nesten et år fordi de fryktet de sterke, tabubrytende abortskildringene. Venner blant de radikale mannlige forfatterne og kritikerne som ble bedt om å lese manuset, var også sterkt i tvil om «slikt» kunne utgis. Men da den kom høsten 1947, ble romanen tatt imot med begeistring og takknemlighet, særlig av de kvinnelige leserne og kritikerne. Og kvinnene svarte også på den sterke appellen som ligger i kvinnens fortelling, med å bruke den i kampen for fri abort.

Irene Iversen

Mer fra Debatt