Kronikk

Grunninntekt burde vært et LO-krav

De har tydeligvis ikke snakket med så mange selvstendige næringsdrivende, tilkallingsvikarer, løsarbeidere eller kunstnere etter 12. mars.

Arbeidslinja er den nye statsreligionen. Partier fra høyre til venstre bekjenner seg til troen på en tilstand der alle som vil jobbe, har en jobb, og der alle som kan jobbe, skal gjøre det. Den som utfordrer denne troens kjerne; forestillingen om hele folket i arbeid, er en kjetter.

For LO er kampen mot de stadig sterkere kravene om en allmenn grunninntekt eller borgerlønn, en form for kjetterjakt. «Det vi er opptatt av, er full sysselsetting», sier sjeføkonom Roger Bjørnstad til Morgenbladet 7. august.

LO er redd for at en grunninntekt til alle vil svekke sysselsettingen. Det finnes ingen empiri som underbygger denne frykten. De forsøk som har vært gjort med ulike varianter av grunninntekt, viser at slike ordninger øker den økonomiske aktiviteten, bedrer helsesituasjonen, hever utdanningsnivået og reduserer kriminaliteten. Ingen av prosjektene har gitt målbare negative utslag på sysselsettingen.

Derimot vet vi at i vårt nåværende system har andelen unge uføre blitt doblet i løpet av de syv siste årene, fra 10 000 til 20 000. I sin rapport om «Arbeid og inntektssikring. Tiltak for økt sysselsetting» (NOU 2019:7), skriver et ekspertutvalg ledet av professor Steinar Holden at «[s]ysselsettingsandelen har særlig avtatt for ungdom, men det er også blitt færre i jobb i aldersgruppen 25–54 år, særlig blant menn.»

Vi er lengre fra full sysselsetting i dag enn vi var i 2008. Likevel er det tungt å få både LO og de fleste politiske partiene til å diskutere velferdsstatens evne til å takle en situasjon der arbeidslinja faktisk ikke lar seg gjennomføre.

Sannsynligvis er vi i en slik situasjon nå. Selv om pandemien skulle la seg tvinge i kne av en vaksine, vil de økonomiske skadevirkningene bli langvarige. Land etter land utforsker derfor den gamle ideen om å gi alle en grunnleggende inntekt, slik at bortfallet av arbeid ikke automatisk medfører økonomisk ruin. Roger Bjørnstad sier at vi i Norge allerede har et velferdssystem «som har vist seg å være veldig effektivt». Han har tydeligvis ikke snakket med så mange selvstendige næringsdrivende, tilkallingsvikarer, løsmedarbeidere eller kunstnere etter 12. mars. Sekretariatet har for liten kontakt med prekariatet.

Sekretariatet har for liten kontakt med prekariatet.

Kvaliteten på sikkerhetsnettet er lettest å vurdere for den som plutselig befinner seg i fritt fall. Det er derfor ikke særlig overraskende at den internasjonale debatten om en grunninntekt for alle skjøt fart da pandemien traff. Som Morgenbladet dokumenterte i hovedreportasjen forrige uke, har FNs utviklingsprogram, UNDP, anbefalt en midlertidig grunninntekt i fattige land. Sør-Afrika innfører grunninntekt for alle arbeidsledige fra oktober. Både i India og Sør-Korea er det tverrpolitisk enighet om å innføre varianter av grunninntekt. Mexico vil skrive ordningen inn i grunnloven.

I april, omtrent samtidig med at Storbritannia omsider fulgte andre europeiske land og stengte ned store deler av økonomien, skrev Financial Times på lederplass at nedstengningen avdekket grelle økonomiske ulikheter samtidig som den skapte nye. For å motvirke de økonomiske skadevirkningene av pandemien, som i første rekke rammer de unge og de som står i utkanten av arbeidsmarkedet, anbefalte avisen radikale reformer der staten sørger for bedre omfordeling, og la til: «Ordninger som nylig er blitt sett på som eksentriske, som grunninntekt og formuesskatt, må være med i pakken».

Det er i sannhet underlige tider når lederartiklene i Financial Times lyder som et notat fra LO, mens LO lyder som en engstelig og nærsynt lederartikkel i Aftenposten.

Men allerede på generalforsamlingen i 2018, lenge før koronaen traff oss, sa FNs generalsekretær, António Guterres, at verdens regjeringer må vurdere hvordan de kan etablere et sterkere sikkerhetsnett, «fordi arbeidets natur er i endring». Konkret foreslo han at alle land vurderer å innføre en grunninntekt. Han gjentok oppfordringen da han 18. juli i år holdt den årlige Nelson Mandela-forelesningen.

Ideen kan altså ikke lenger avvises som en utopisk drøm for grønne fantaster som ikke forstår hvordan moderne samfunnsøkonomi fungerer. Det er litt for mange anerkjente økonomer som er tilhengere av grunninntekt til at ideen lar seg marginalisere på denne måten.

Neste forsvarsrekke er derfor den Roger Bjørnstad tyr til i intervjuet med Morgenbladet: En fast sum til rundt fire millioner nordmenn over 18 år blir for dyrt. «Dermed må grunninntekten enten være svært lav, eller nordmenn må betale mer i skatt – som vil ha store effekter på folks økonomi.»

Dette argumentet kalles umulighetsteoremet: Enten blir ytelsen for lav til å være sosialt akseptabel, eller så blir den for høy til å være gjennomførbar. Tilhengerne av grunninntekt forsøker å forene det uforenlige. De nasjonale økonomiene kan havne i en negativ spiral ved at de som står på stigens nederste trinn, trekker seg ut av arbeidslivet når de får tilstrekkelig med penger fra staten, mens de høyere opp på stigen trekker seg ut fordi de økte skattene fører til at de ikke få beholde nok av det de tjener. Når skatteinntektene på denne måten faller, må skattenivået økes ytterligere for å finansiere ytelsene, noe som vil gi ytterligere nedgang i viljen til arbeid. Det blir en dødsspiral på innerskjær.

Nå har riktignok skattenivået i Norge og nærstående land historisk vært mye høyere enn det er i dag, uten at arbeidsmarkedet falt sammen, men la oss møte dette resonnementet med et enkelt spørsmål: Har det norske samfunn nok ressurser til å gi alle innbyggerne økonomisk trygghet?

Hvis svaret er ja, er resten politikk. Som professor Kalle Moene sier i boken Borgerlønn. Ideen som endrer spillet: «For landet koster det ikke noe å fordele likere […] Hvis landet ikke skulle hatt råd, måtte det være fordi folk sluttet å jobbe hvis de fikk borgerlønn. Men ingen har noe bevis for at det vil skje. Snarere tvert imot.»

I Borgerlønn. Ideen som endrer spillet diskuterer vi en rekke modeller for å utvide den kaken som er til fordeling, for eksempel ved grunnrentebeskatning av oppdrettsnæringen, ved intensivert jakt på skatteflyktninger, internasjonalt samarbeid for å eliminere adgangen til å bruke skatteparadis og reell beskatning av vår tids økonomiske giganter: teknologiselskapene.

Hvis grunninntekt til alle faktisk lar seg finansiere, gir økt trygghet også for brå inntektsbortfall, og ikke har noen dokumentert negativ effekt på sysselsettingen – og hvis den i tillegg er en bedre ordning enn trygd for dem som uansett ikke kommer inn på arbeidsmarkedet, burde ikke LO da innse at «nye ting lyt få skje, dei òg», som Olav Duun så progressivt formulerte det?

Sven Egil Omdal har blant annet skrevet boken Borgerlønn. Ideen som endrer spillet sammen med Ingeborg Eliassen. (Res Publica 2018).

Mer fra Kronikk