07:25 - 16. august 2020

Født sånn eller blitt sånn?

Nå har vi et brukbart kart over hva som styrer Donald Trump. 

Donald Trump har gjort narsissismen en bjørnetjeneste. I hans versjon fremstår den som verre enn den kan være, skriver Sigmund Karterud. Foto: Doug Mills / The New York Times / NTB scanpix

I vår tid er mediene oppsatt på å skulle gi teorier og begreper et «ansikt». I så måte har Donald Trump gjort mye for narsissismen. Mange har nå en formening om hva dette er og hvilke kjennetegn det er snakk om. På den annen side har Trump også gjort narsissismen en bjørnetjeneste. I hans versjon fremstår den som verre enn den kan være. Notorisk løgnaktighet er ikke nødvendigvis et kjennetegn på narsissisme. Ofte underslås det at Trumps narsissisme er paret med sterke psykopatiske trekk. Trump ligger tett på det den amerikanske psykoanalytikeren Otto Kernberg har beskrevet som malign narsissisme. Den mer benigne typen finner vi gestaltet av Woody Allen i mange av hans filmer, det vil si en mer innadvendt, men ikke desto mindre selvopptatt skikkelse med store tanker om egen betydning.

I USA har det ikke manglet på fagfolk som har (fjern-)diagnostisert Trump og ropt varsku over å ha en president som lider av en «mental disorder». En del av denne kritikken skyter over målet fordi den er preget av en medikaliserende diskurs, det vil si som om en viss mengde narsissisme plutselig skulle bikke over i en slags sykdom. Den amerikanske diagnosekritiske psykiateren Allen Francis har satt dette godt på plass gjennom utsagnet «Trump is not mad. He is bad».

Sosialvitenskapelig er det et gigantisk eksperiment å ha en person med såpass sterke narsissistiske trekk som leder for verdens mektigste stat. Vi ser det hele spille seg ut for våre øyne og vi tror knapt det vi ser. Er det mulig? Og det hoper seg opp en overveldende dokumentasjon som vil holde liv i utallige forskere i årene som kommer. Det vil åpenbart kaste nytt lys over den gamle debatten om betydningen av statslederes personlighet. Selvfølgelig er det andre dyptliggende mekanismer som driver historien fremover, men lederens personlighet spiller åpenbart inn. Bare se hvilket kaos som hersker i amerikanernes forsøk på å stanse koronapandemien.

Det er ingen tvil om at Trump er kjennetegnet ved en (malign) narsissistisk personlighetstype. Men hvor kommer den fra? Født sånn eller blitt sånn? Det har vært mange spekulasjoner om hans oppvekst. Siste skudd på stammen er boken Too Much and Never Enough: How my family created the world’s most dangerous man av Trumps niese Mary Trump. Legger hun til noe nytt? Av alle burde hun være i den best mulige posisjon til å skrive en bok om sin onkels tilblivelseshistorie. Hun var en del av familien, har tilgang på opplevelser og historier som ingen annen, i tillegg til at hun har en doktorgrad i psykologi og har hatt en klinisk relevant praksis. Hvordan ser hennes fortelling ut?

Mary Trump er ikke nådig når det gjelder å karakterisere Trumps narsissisme og åpenbare inkompetanse. Hun anser ham for å være en katastrofe for USA og for verden. Men hun er ikke opptatt av å sette diagnostiske merkelapper på ham eller å telle antall narsissismekriterier. Hun stiller et mer betimelig spørsmål: Hvordan har dette gått til? 

For en norsk fagperson er det interessant å lese hva slags argumenter hun legger vekt på og hvilke eksplisitte og implisitte teorier hun lener seg på. Vi nikker gjenkjennende til en slags mainstream psykodynamisk teori med referanser til tilknytning, selvpsykologi og traumeteori. I bakgrunnen spøker hele tiden familiens patriark, Fred, Donalds strenge, dominerende og herskesyke far. Fred ga ikke ved dørene, men foraktet svakhet, slik Donald også kom til å gjøre. Det legges avgjørende vekt på morens, Mary Annes, sykdom da Donald var to og et halvt år gammel. Plutselig får hun alvorlige underlivsblødninger, innlegges akutt, opereres flere ganger, er borte på rehabilitering, blir svakelig og emosjonelt utilgjengelig. Det er ingen der til å ta over hennes morsfunksjoner overfor Donald og klynking blir bryskt avvist av Fred. Det er ingen trøst, ingen emosjonell næring å få, ingen speiling, som vi sier, av hans frykt og separasjonsangst og ingen varm barm å lene seg til. «The house», der Fred regjerte, var et kaldt sted. Donalds eldre bror, Freddy, var ikke så sårbar da katastrofen inntrådte, han hadde flere ord for sin fortvilelse, men ble hardt straffet for det.

Donald lærte tidlig betydningen av mobbing. I nærvær at Freds stadige ydmykelser av sin eldste sønn, Freddy, valgte Donald sin fars side. Sosial kontroll oppnås gjennom mobbing og fryktaktivering. Da får du makt. Og empati med de svake er bannlyst. Donald ble en ekstra ufyselig variant av denne typen som alle hadde trøbbel med å håndtere og som måtte sendes på militærskole for å lære å underordne seg. Stikkordene i denne forståelsen er altså et medfødt temperament som ligner på farens, med liten evne til omsorg (og empati), stort behov for sosial dominans og benektet separasjonsangst og frykt. Denne konstellasjonen kunne ha blitt modifisert av en varm mor, men når katastrofen inntreffer havner han i stedet i en identifikasjon med faren som driver personlighetsutviklingen i retning av sosial dominans på bekostning av alt annet, det er «Me/Trump/America first» og mobbing, løgn og manipulering er midlene.

Er det noe nytt i dette? I og for seg ikke. Vi kjenner fra før den herskesyke patriarken Fred, morens sykdom, den begredelige skjebnen til broren Freddy, hans forvisning til militærakademiet og så videre. Men fortellingen henger denne gangen bedre sammen og den virker mer overbevisende. Det gjør en forskjell at det er et familiemedlem som forteller og at dette medlemmet i tillegg har kunnskap om personlighetsutvikling og klinisk erfaring med betydningen av tidlig traumatisering.

Har vi ham nå? Grovt sagt vil jeg si ja. Vi har et brukbart kart over hva som styrer denne mannen. Det dekker selvsagt ikke alle detaljer, men det er godt nok. Forståelse er et gode i seg selv. Vil det hjelpe til med å bli kvitt ham? Det har vært et viktig motiv for forfatteren. Vi får håpe det er en av mange spikre i Donald Trumps politiske likkiste.

 

Du har nå lest en gratis smakebit fra Morgenbladet. Vil du ha mer godt lesestoff? Les Morgenbladet digitalt i 10 uker for 10 kr. Bli abonnent
Annonse