08:07 - 23. august 2020

Den voksnes livsmestring

Vi må legge til rette for politisk aktivisme, ikke navlebeskuing.

Å lære ungdommen om klima, medborgerskap og bærekraft er å lære om foreldregenerasjonens manglende handlekraft, skriver Simen Fjellstad Holm. Arkivfoto: Sofie Amalie Klougart

«Demokrati og medborgerskap », «bærekraftig utvikling » og «folkehelse og livsmestring» innføres for at barn skal takle den nye hverdagen. Mon tro om det ikke er andre beveggrunner som romsterer, litt dypere, i beslutningstakernes velmenende sinn.

Å lære ungdommen om klima, medborgerskap og bærekraft er å lære om foreldregenerasjonens manglende handlekraft. Det innebærer også å innse at hen i beste fall står overfor en grunnleggende omveltning i levesett, i verste fall en alderdom på andre siden av skrekkscenarioene. Dette, i kombinasjon med ukontrollert befolkningsvekst, antibiotikaresistens, økende økonomiske forskjeller, populisme, fascisme og falske nyheter, utgjør fundamentale problemer som «Den voksne» ikke har noen løsning på.

Det virker som Den voksne nå innser hva arven hans består av. Men hva er hans handlingsrom? Hvordan bøte på en mannsalder med et levesett som har båret frem dagens situasjon, hvordan gjøre opp for handlingslammelsen og uviljen til å endre, selv om han visste? Skyld, overveldelse og maktesløshet er sannsynlige reaksjoner. Dette er ikke en erkjennelse Den voksne kan ha i bevisstheten og samtidig fungere.

Kjenner du deg stresset? Sover du dårlig? Får du litt vondt i hodet?

Konkretistiske tiltak er et velkjent tilfluktssted når man forsøker å komme seg gjennom dagen med livsmeningen i behold. I stedet for å ta innover seg ovennevnte virkelighet, lærer han heller barnet pusteøvelser, oppmerksomt nærvær og psykiatrisk nomenklatur. Samvittigheten letner.

Livsmestring i skolen blir altså Den voksnes livsmestring. For det er egen skyld, angst og mest av alt maktesløshet, han distanserer seg fra. Om dette er den egentlige drivkraften er det forståelig at tiltakene i beste fall fremstår ugjennomtenkte, i verste fall skadelige, i Ole Jacob Madsens kritiske lys.

Den voksnes flukt fra eget ubehag hindrer samtalen som egentlig burde tas. En samtale hvor vi erkjenner egen tilkortkommenhet, at vi burde gjort mer. Vi må legge til rette for politisk aktivisme, ikke navlebeskuing.

Simen Fjellstad Holm

 

Du har nå lest en gratis smakebit fra Morgenbladet. Vil du ha mer godt lesestoff? Vi har inntil 50 prosent rabatt for nye abonnenter. Bli abonnent
Annonse