00:00 - 21. august 2020

Aakvaags villedende provokasjon

Hans innspill i debatten om identitetspolitikk minner mer om trolling enn tenkning. 

Gunnar Aakvaag, som begeistrende proklamerer naturvitenskapens høyere autoritet, har lite empiri for sitt kamprop, skriver billedkunstner Mikael D. Brkic. Her er Aakvaag i Kragerø i sommer. Foto: Knut Egil Wang / Moment 

I forbindelse med den pågående debatten om identitetspolitikkens inntog i Norge, og særlig på KHiO, etterlyser Gunnar C. Aakvaag en filosofkonge som skal ordne opp i debatten. Som han selv skriver, «den intellektuelle tronen i Norge er (…) ledig». Umiddelbart gjør Aakvaag det klart hvilke ideologiske ideer han vil skal være førende for en slik rolle. Han setter opp et vaklevorent skille mellom det han kaller positive og kritiske filosofer, og dømmer sistnevnte nord og ned, og roser førstnevnte opp i skyene. Faktumet at disse positive engler som skal redde oss utelukkende er hvite menn, virker nesten som en bevisst retorisk provokasjon, bare så det er nevnt.

Aakvaag frykter at identitetspolitikk er et blindspor som leder til økt fragmentering og avkall på universelle verdier. Dette er det all grunn til å frykte, men Aakvaags innretning til dette problemet er fullstendig villedende. For at det i det hele tatt skal gi mening å snakke om universelle verdier, må de som ikke er inkludert i fellesskapet av universelle verdier, løftes opp og innlemmes ved å påpeke urettferdigheten som rammer dem.

Aakvaag hjemsøkes av et dobbelt sinnebilde; på den ene siden ønsker han seg en klassisk, positivistisk helteskikkelse, og på den andre siden truer en paranoid frykt for autoritær og illiberal venstreradikalisme. Aakvaag, som begeistrende proklamerer naturvitenskapens høyere autoritet, har lite empiri for sitt kamprop.

Det er en kjensgjerning at voldelige, dødelige terrorister, i verden og i Norge, har bygget på tankegodset til den identitære høyreradikalisme og ikke identitetspolitikk som et inkluderende prosjekt. Identitet er noe man griper til når man ikke har noe som helst. Kanskje er det derfor at nettopp identitet står sentralt for alle mennesker som føler seg urettferdig behandlet overalt.

Aakvaags ensidige tilnærming, som avfeier visse typer kritikk som å «bare være imot alt mulig», er lite behjelpelig når det kommer til å forstå de mange utfordringene han selv ramser opp: «klimaendringer, eldrebølge, pandemier, høyrepopulisme, migrasjon og økende ulikhet.»

Den villedende provokasjonen i Aakvaags oppfordring om å besette en intellektuell trone, virker også helt fjern fra virkeligheten. Hvem skal delta i et slikt snevert intellektuelt miljø? Aakvaags kommentar er en villet avsporing. Hans løsning på en økt individuell politisk fragmentering er altså å etterlyse ett genialt individ på toppen. Dette minner med andre ord mer om trolling enn om tenkning.

Mikael D. Brkic

 

Du har nå lest en gratis smakebit fra Morgenbladet. Vil du ha mer godt lesestoff? Les Morgenbladet digitalt i 10 uker for 10 kr. Bli abonnent
Annonse

«Langtidsplanen for forskning og høyere utdanning er det viktigste styringsredskapet i forskningspolitikken.»
«Man kan fortviles over at militære ledere forbereder for krig, men det er deres yrke.»