11:27 - 13. juli 2020

Velkommen til risikosamfunnet

Fremtidens kriser blir verre. Konsekvensene blir større. Koronapandemien viser hvordan.

I risikosamfunnet blir trygghet et politisk kjernespørsmål, skriver Axel Fjeldavli. Her fra da næringsminister Iselin Nybø i vår besøkte Askos matvarelager på Kalbakken i Oslo. Foto: Berit Roald / NTB Scanpix

Lenge har beredskapsmyndighetene med skremmende presisjon beskrevet et scenario hvor en influensapandemi kommer fra Asia til Norge og vaksine ikke er tilgjengelig. Likevel ble konsekvensene av pandemien grovt undervurdert. Sykefraværet ved en influensapandemi vil koste fem milliarder og produksjonstapet 14 milliarder, anslo Direktoratet for samfunnssikkerhet og beredskap i 2019. Nå vet vi at pandemien kostet flere hundre milliarder i krisepakker, tapt fortjeneste, sykefravær, konkurser og stengte offentlige tilbud.

Hvordan kunne det bli så mye verre enn forutsett? Ett av svarene ligger begravet i en offentlig utredning fra år 2000. Sårbarhetsutvalget påpekte at vi er stadig mer sårbare og har stadig svakere evne til å håndtere kriser på grunn av samfunnets stadig økende kompleksitet.

Globaliseringen gir oss komplekse forsyningskjeder på tvers av land. Digitaliseringen drives frem av leverandører og underleverandører i flere lag. Offentlig sektor utsettes for oppsplitting og privatisering. Summen av slike utviklingstrekk er ikke bare en økonomi med ekstremt spesialiserte enkeltdeler, men også, som en konsekvens, at disse enkeltdelene blir fundamentalt avhengige av hverandre. Da vil en krise i en enkeltdel raskt kunne spre seg til resten av samfunnet.

Tenk bare på konsekvensen av et bortfall i Telenors kjernenett – motorveien for elektronisk kommunikasjon i Norge. Da ville radio, tv, internett, krisekommunikasjon, jernbane- og flytrafikk og betalingstjenester svikte samtidig. Kostnaden blir mange milliarder hver dag kjernenettet svikter, og liv vil gå tapt. Eller tenk på alle samfunnsfunksjonene som var blitt rammet hvis neste skred som det dramatiske skredet som gikk i Alta i starten av juni, rammer det kjente kvikkleireområdet på Øvre Bakklandet i Trondheim. Skal vi tro beredskapsmyndighetene, kunne vi da ventet en flodbølge både oppstrøms og nedstrøms i Nidelva og noe i nærheten av 200 omkomne og 500 hardt skadde. Jo større kompleksitet og sammenveving samfunnsutviklingen fører med seg, desto mer sårbare blir vi når katastrofen inntreffer.

Er slike utviklingstrekk så grunnleggende for et moderne samfunn at vi kan forstå det som en viktig del av hva samfunnet er? I boken Risk Society fra slutten av 80-tallet argumenterer den tyske sosiologen Ulrich Beck for at vi tar stadige steg over i det han kaller – nettopp – et «risikosamfunn». Mens industrisamfunnet var organisert rundt produksjon, skriver Beck, er det sentrale spørsmålet i risikosamfunnet å forebygge, minimere og kontrollere den risiko som følger av et stadig mer effektivisert og rasjonalisert samfunn, uten at det samtidig setter en stopper for fremskrittet. Målet er ikke å fjerne alle farer, men å få bukt med det Beck kaller «organisert uansvarlighet», hvor individer kumulativt bidrar til risiko, samtidig som ansvaret for konsekvensene pulveriseres.

Koronakrisen er som tatt ut av Becks bok. Viruset smittet, har vi grunn til å tro, fra dyr til menneske på et kinesisk dyremarked. Sannsynligheten for at noe slikt skulle skje, er større nå enn tidligere, fordi dagens kinesiske samfunn, som våre vestlige, har bygget ned vill natur og tvunget dyr og planter tett på storbyene. Samtidig blir konsekvensene enorme, fordi vi har gjort oss fundamentalt avhengig av turisme og handel på tvers av landegrenser.

Risiko og sårbarhet er politisk. Hva som er et akseptabelt risikonivå, vil avhenge av hvem du spør. Hvem bærer byrden? Koronakrisen, som mange kriser, treffer dem som sitter nederst ved bordet, hardest. Pandemiforsker Svenn-Erik Mamelund har pekt på at trangboddhet og manglende mulighet til å være borte fra jobb øker smittefaren. I tillegg vet vi at de som hadde lavest lønn og svakest tilknytning til arbeidsmarkedet fra før, mistet jobben først, og kan komme til så streve mest med å finne fotfeste igjen. Barn i sårbare situasjoner, kreftpasienter og funksjonshemmede er blant dem som har betalt høyest pris for stengte skoler og helsetjenester. Motsatt vil de med mest penger kunne kjøpe seg sikkerhet mot mange kriser. De vil kunne verne seg mot alvorlig kriminalitet med vektere, eller mot havnivåstigning gjennom eiendommer med fordelaktig beliggenhet. De kan jobbe hjemmefra og har større buffer mot inntektsbortfall gjennom en krise som den vi nå har gjennomlevd. Kriser rammer skjevt, men, som Beck skriver, de innebærer også en boomerangeffekt som gjør at heller ikke de på toppen går fri.

En politisk diskusjon av risiko og sårbarhet gjøres også vanskelig av et vesentlig skille mellom de utfordringene vi har med oss fra industrisamfunnet, og de nye vi ser i risikosamfunnet. Industrisamfunnets utfordringer er knyttet til personlige erfaringer: fattigdom, arbeidsledighet, utbytting.

I risikosamfunnet er farene ofte ikke direkte observerbare, selv om de er konkrete nok.

Da kan farene overses. En illustrasjon er hvordan nesten halvparten av norske kommunepolitikere oppgir at de har liten kjennskap til kommunens beredskapsplaner, selv om de har det politiske ansvaret for kommunens beredskapsplikt. Et eksempel på hvordan det ikke-observerbare trekket ved risiko kan utnyttes av politikere ved ond vilje, så vi tydelig i hvordan Donald Trump beskrev bekymring over koronakrisen som demokratenes «new hoax».

Risikosamfunnet krever en strategisk, overordnet tilnærming til risiko og sårbarhet på samfunnsnivå. Ett svar, som jeg tidligere har tatt til orde for, kan være et fast totalberedskapsutvalg som rapporterer til Stortinget, bredt sammensatt av forsvar, politi, helse, beredskapsmyndigheter, arbeidstagerorganisasjoner og næringsliv. På arbeidslivsområdet har Teknisk beregningsutvalg en institusjon i kjernen av den norske modellen som i over 50 år har bidratt med et lignende helhetlig blikk, som det er mulig å lære av. En slik institusjon på beredskapsområdet ville bidratt til å løfte risiko og sårbarhet som et politisk spørsmål med vinnere og tapere, og samtidig gripe an det Beck omtaler som den «organiserte uansvarligheten», gjennom å binde politikere til jevnlig å forholde seg til risiko og sårbarhet som i det daglige ikke nødvendigvis er observerbar.

Det blir viktigere enn før å løse de grunnleggende problemene vi har i beredskapssystemene våre. Som at nærberedskapen blir svekket av underfinansiering av den kommunale beredskapsplikten, sentralisering av politiet, sulteforing av Sivilforsvaret og jevnlige ostehøvelkutt i de statlige beredskapsaktørene. Som at samvirkeutfordringene som 22. juli-kommisjonen mente var en avgjørende mangel den fatale dagen i 2011, fremdeles ikke er løst, ifølge forskerne som har evaluert endringene som har skjedd siden den gang.

Møtet mellom et mer sammenvevd, og dermed sårbart, samfunn og nye risikoer knyttet til klimaendringer, geopolitisk ustabilitet, terrorisme, digitalisering og økende ulikhet, gjør at beredskap blir viktigere enn før. Trygghet blir dermed et politisk kjernespørsmål.

 

Du har nå lest en gratis smakebit fra Morgenbladet. Vil du ha mer godt lesestoff? Vi har inntil 50 prosent rabatt for nye abonnenter. Bli abonnent
Annonse

«Arbeidsgruppens rapport vil diskuteres på åpent og demokratisk vis»