11:14 - 21. juli 2020

Slik kan vi saksøke oss til en mer anstendig samfunnsdebatt

Politiet kan ikke redde oss fra hets, rasisme og hat. Men jussen har også et annet virkemiddel, som altfor sjelden tas i bruk i kampen mot nettrollene.

Artist Maria Mena (til venstre) og modell Tinashe Williamson og ankommer Oslo Politistasjon for å anmelde hatefulle og rasistiske meldinger de har mottatt via Instagram. Det kan være mange fordeler ved å saksøke netthetsere, i stedet for å anmelde dem, skriver Trygve Harlem Losnedahl. Maud Lervik / VG / NTB scanpix

Netthets har alvorlige konsekvenser for samfunnet, særlig ved at mange ikke orker å delta i den offentlige debatten, eller tilpasser budskapene sine for å unngå hets. Som Trine Schei Grande sa nylig, så kan vi risikere å at de eneste politikerne vi får, er «drittsekkene som ikke bryr seg om hva folk sier».

Til tross for at netthetserne skader både de direkte ofrene for hetsen og samfunnet, så er det i dag omtrent risikofritt å skrive hat, hets og rasisme på nettet. Oslo politidistrikt mottok bare 106 anmeldelser for hatefulle ytringer i 2018, og det ble ifølge SSB gitt straffereaksjoner for bare 23 tilfeller av «hatefulle ytringer og diskriminering». Tallene for 2019 tyder ikke på noen stor endring.

Man trenger ikke å ha vært mye på Facebooks eller i Resetts kommentarfelt for å forstå at det er stor avstand mellom sakene som kommer til politiet, og den reelle mengden hets og hat på nett. Bufdir viser til at rundt ti prosent i spørreundersøkelser svarer at de det siste året har blitt utsatt for hatefulle eller nedlatende ytringer. Om man bare ser på ytringer som kan falle inn under straffeloven § 185, som forbyr hatefulle ytringer, var tallet 3,2 prosent i 2013, kommer det frem i rapporten «Hatefulle ytringer Delrapport 1: Forskning på art og omfang» av Marjan Nadim og Audun Fladmoe. Av en befolkning på 5,3 millioner er det omtrent 170 000 personer. Det er mange.

Hvis du blir utsatt for hets, hat eller rasisme på nett og søker råd om hvordan du skal håndtere det, får du gjerne to tips. Det ene er å melde fra til politiet. Det andre er å si fra; til voksenpersoner, til Facebook, til den som hetser, eller til en av de mange aktørene som arbeider med netthets, som Slettmeg.no, Barneombudet, Stopphatprat.no og andre.

Men ingen råder deg til å saksøke hetseren. De opplyser ikke en gang om at det er en mulighet når man vet hvem hetseren er.

Inntil 2015 var det straffbart å fremsette ærekrenkelser (straffeloven § 246). Det er det ikke lenger, men det er en egen bestemmelse i loven om at man kan kreve erstatning for ærekrenkelser (skadeserstatningsoven § 3-6 a).

Hvis man blir utsatt for hets, hat eller rasisme på nett, så er det sannsynlig at ytringen også vil anses som en ærekrenkelse, og dermed kan gi grunnlag for erstatning. Erstatningen kan dekke både direkte tap, som inntektstap ved sykemelding, og oppreisning, ofte kalt erstatning for tort og svie. En forutsetning for å kunne vinne frem med et slikt søksmål, er at hetseren ikke er anonym, så mange hetsere vil være beskyttet av anonymitet, men langt fra alle.

Krenkede personer verken kan eller bør forsøke å bruke søksmål for å bli rike. Men å saksøke for ærekrenkelser har flere fordeler som kan brukes i kampen mot netthets. I starten av juli anmeldte for eksempel Maria Mena og Tinashe Williamson en instagrambruker for rasistiske kommentarer. Vi kan tenke oss at Mena og Willimason får identifisert personen, tar ut forliksklage og krever oppreisning fra hetseren på et lite beløp, for eksempel kr 5 000. Hetseren vil da bli tvunget til å møte i forliksrådet, foran voksenpersoner, og forklare seg. Hvis hetseren ikke svarer på brev fra forliksrådet eller ikke møter i rettsmøtet, vil Maria Mena vinne fullt ut ved såkalt fraværsdom. Hvis hetseren møter, vil man i forliksrådet mekle og forsøke å finne en minnelig løsning på saken. (En fin løsning kan jo være at hetseren må betale erstatningsbeløpet til Nohate, Slettmeg.no eller andre som jobber mot netthets.)

Som et tiltak mot netthets har forliksklager flere fordeler. Det krever ingen lovendringer eller politiske tiltak. Det koster lite penger, bare 1 347 kroner i rettsgebyr for en sak (som man får erstattet om man vinner saken). Og det aller, aller viktigste er at det blir en faktisk sanksjon. Det vil ikke være risikofritt å hetse på nett. Det er derfor grunn til å tro at erstatningskrav for ærekrenkelser vil være mye mer effektivt enn kampanjer og formaninger.

Den som inngir forliksklage beholder også eierskap til saken sin, og kan trekke saken og kravet når som helst. Dette i motsetning til om en sak anmeldes til politiet, hvor politiet bestemmer om saken kan prioriteres. Hvis den blir prioritert, kan ikke den fornærmede bestemme at etterforskningen skal stanses.

Det er opplagt at ikke alle vil ønske, orke eller tørre å gå i en slik direkte konfrontasjon med hetseren sin. Å saksøke for ærekrenkelser er derfor åpenbart ikke en løsning for alle som blir hetset på nett, og kanskje har derfor ingen har gjort dette på egenhånd ennå. I tillegg vil som nevnt mange hetsere være beskyttet av sin anonymitet. Men hvis ofre for hets går sammen og gjør dette samtidig, kan fellesskapet kanskje mobilisere nok kraft og mot. Om bare noen hetsere på nett blir dømt for ærekrenkelser, vil det forhåpentlig bli klart for oss alle at man ikke kan hetse på nett uten frykt for sanksjoner. Da klarer vi kanskje det smått utrolige, å saksøke oss til en mer anstendig samfunnsdebatt.

Trygve Harlem Losnedahl

Stipendiat i rettsvitenskap, UiO

Du har nå lest en gratis smakebit fra Morgenbladet. Vil du ha mer godt lesestoff? Vi har inntil 50 prosent rabatt for nye abonnenter. Bli abonnent
Annonse

«Arbeidsgruppens rapport vil diskuteres på åpent og demokratisk vis»