Debatt

Presisjon, Toje

Nasjonalkonservatismen kan gå ut på dato fortere enn mange tror, ved naturlig avgang.

For noen uker siden kritiserte jeg Asle Toje for å bidra til «blåvasking» av Sverigedemokraterna (SD) gjennom sentrale utelatelser og forskjønnende beskrivelser av partiets fortid og nåtid, i en diskusjon om hans posisjon i den «nasjonalkonservative» tankesmien Oikos. Han kommenterer dette i Morgenbladet 24. juli, men fortsetter dessverre med forskjønnende utelatelser rundt tankesmien.

«Mattias Karlsson, som startet Oikos, har en fortid i partiet», skriver Toje. Men dette er jo ikke riktig. Karlsson er sittende Riksdagsrepresentant for SD og sitter i Riksdagsstyrelsen (tilsvarende presidentskapet) for partiet. Han har altså en svært aktiv nåtid i det, og det er noe litt annet.

Videre skriver Toje med uklar adressat at «[e]nkelte mener Sveriges nest største parti bør delegitimeres», men fortsetter med at «slik gjør vi det ikke i Norge». Men Norges nest største parti er Høyre, og på tross av enkelte tvilsomme utspill i mellomkrigstiden, er det ingen som vil påstå at det er et parti med nazistiske røtter i nær fortid og med høyreekstreme elementer helt frem til i dag, slik jeg påpekte om SD i mitt innlegg.

Så er det åpenbart slik at vi alle har grenser for hvilke synspunkter og grupperinger vi mener det er legitimt å dra inn i varmen, også Toje, vil jeg tro. For min del vil jeg vel si at det å skulle ha seriøse diskusjoner om menneskegruppers faktiske rett til å eksistere i samfunnet vårt, er noe vi ikke bør drive med. For å gjenta Tojes normative utsagn forkledd som deskriptivt: Slik gjør vi det ikke i Norge.

Men for at vi skal kunne ta stilling til om vi synes den ene eller andre aktøren er noen vi har lyst til å ha noe med å gjøre, må vi faktisk ha en mest mulig sannferdig beskrivelse av dem. Det er det jeg etterlyste hos Toje om SD. Toje må gjerne mene at man bør samarbeide med et slikt parti, men han bør ikke gjøre det ved å late som partiet er noe annet enn det er.

Resten av innlegget sitt bruker Toje til å argumentere for nasjonalkonservatismen som et naturlig svar på mange av samtidens utfordringer. Jeg deler nok (heldigvis) ikke hans optimisme på vegne av dette tankegodset, i hvert fall ikke her til lands. I takt med at nye generasjoner, som er vant til et mangfold, vokser opp, synker for eksempel skepsisen til innvandrere og innvandring sakte, men sikkert, tiår for tiår (jamfør SSBs jevnlige undersøkelser). Det partiet som i Norge først og fremst målbærer nasjonalkonservativt tankegods, Frp, har en dobbelt så stor oppslutning blant dem over 80 som blant dem under 45. I tillegg har det Frp-lokallaget som har gått lengst i nasjonalkonservativ retning, og som jobber i den byen hvor innbyggerne har mest direkte erfaring med multikultur, falt fullstendig sammen i oppslutning.

Også i Sverige gjør den ferske utfordreren SD det best i gruppen «menn 50+». Det spørs om ikke nasjonalkonservatismen kan gå ut på dato fortere enn mange tror, ved naturlig avgang.

Ronny Kjelsberg

Mer fra Debatt