08:00 - 08. juli 2020

Norsk sikkerhetspolitikk i spagaten

Det bildet som avtegner seg i vårt rikspolitiske miljø, er rett og slett mangel på en gjennomtenkt, politisk godt forankret og robust sikkerhetspolitikk.

Vi har Nato og kan klamre oss til alliansens credo «én for alle og alle for én», men vi ser samtidig at alliansens mektigste medlem, USA, har sine hovedinteresser utenfor alliansens område, skriver Oddmund H. Hammerstad. Foto: Johan Falnes / NTB scanpix

En militær organisasjon kan lett bygges ned, men det tar lang tid å bygge den opp igjen når vitale kompetansemiljøer er desimerte eller helt avviklet. En småstat som geopolitisk befinner seg i en utsatt posisjon i forhold til større stater med iboende rivaliseringstilbøyeligheter, vil alltid være utsatt når spenningsnivået mellom stormaktene stiger. Dette er sikker kunnskap basert på erfaringer fra «tidenes morgen». Det ble dokumentert av den greske feltherre og historiker Thukydid (ca. 400 år f.Kr.), som skrev historien om Peloponneskrigen, og det har den norske offiseren, diplomaten og historikeren Einar Maseng (1880–1972) dokumentert i sitt trebindsverk «Utsikt over de nordeuropeiske staters utenrikspolitikk i de senere århundrer» (Universitetsforlaget, 2005).

Begge falt i unåde hos regjerende «fyrster» i sin samtid, selv om begge hadde rett – eller kanskje nettopp derfor. Thukydid måtte reise i eksil; Maseng ble skviset ut av sin stilling i 1945 av daværende utenriksminister Trygve Lie – mest sannsynlig fordi det var ubehagelig å ha en medarbeider i sin nærhet som hadde gitt Nygaardsvold-regjeringen krystallklare råd i mellomkrigsårene om hva som måtte gjøres for at Norges nøytralitetslinje skulle bli oppfattet som troverdig av de rivaliserende stormakter. Tyskerne kom britene i forkjøpet, og på Kjeller lå nyinnkjøpte jagerfly i kasser.

Selv om det ikke er dekning for direkte å sammenligne dagens situasjon med mellomkrigstidens lammende strid mellom «forsvarsvenner», pasifister og aktivister, burde visse trekk alarmere. Vi har (fortsatt) Nato og kan klamre oss til alliansens credo «én for alle og alle for én» (traktatens artikkel 5), men vi ser samtidig at alliansens mektigste medlem, USA, har sine hovedinteresser utenfor alliansens område, at Tyrkia går sine egne veier på alliansens sydflanke og at Frankrike omtaler Nato som hjernedød. Dagens aktivister ser ut til å basere landets «førstelinjeforsvar» på FN-systemet og humanitær bistand, som oberstløytnant og professor Tormod Heier ved Forsvarets stabsskole treffsikkert har uttrykt det.

Det er viktig å vinne en plass i Sikkerhetsrådet – ikke like viktig å ha nasjonal militær tilstedeværelse i nordområdet som kan bidra til lavspenning og krisehåndtering. Det synes å være viktigere å overoppfylle FNs mål for bistand enn å sørge for et militært forsvar som holder mål. Norge ligger på over én prosent av bruttonasjonalinntekt (BNI) i utviklingsbistand, mens FNs mål er 0,7 prosent. Det utgjør cirka ti milliarder kroner utover FNs mål – hvert år. Rundt 20 prosent av dette hadde vært nok til å fullfinansiere alternativ A i langtidsplanen, som er forsvarssjefens anbefaling. Gjennomsnittet for giverlandene i OECDs utviklingskomité («de rike») er cirka 0,3 prosent av BNI.

Det synes å være viktigere å overoppfylle FNs mål for bistand enn å sørge for et militært forsvar som holder mål

Det avtegner seg et bilde av ett byråkrati (med tilhold på Akershus festning) med tilhørende nettverk i inn- og utland som skrur norske kapasiteter som kampfly, overvåkningsfly, spesialsoldater, radarsystemer og etterretning inn i supermakten USAs militærstrategiske planer og disposisjoner. Det er den samme supermakten som trekker seg fra forpliktende internasjonalt samarbeid og søker å svekke de institusjoner som et annet norsk byråkrati (med tilhold på 7. juni-plassen) med Norad, Norfund, NGO-er og nettverk verden rundt arbeider intenst med å holde levende.

Når forsvarspolitikk og utenrikspolitikk kan komme i en slik spagatlignende situasjon, er det sikkerhetspolitikken – som skal være fundamentet for begge de nevnte politikkområder – som ikke er godt utformet og forankret i storting og regjering. Ansvaret for dette må primært plasseres i Statsministerens kontor (SMK), og i Regjeringens sikkerhetspolitiske utvalg (RSU). Vårt samfunns sikkerhet er enhver regjerings viktigste oppgave, og ansvaret hviler først og fremst på en statsministers skuldre.

Vårt Nato-medlemskap er ikke på noen måte i veien for at vi går inn i et langt tettere sikkerhets- og forsvarspolitisk samarbeid med Sverige og Finland. Våre to naboer i øst vil ønske det velkommen. Danmark er involvert i flere forsvarsrelaterte disposisjoner med Sverige, blant annet for å kunne sikre luft- og sjøvertskorridorer som gjør Nato-bistand til de baltiske Nato-medlemmer troverdig. Svenske og finske forsvarsplaner koordineres og øves regelmessig. Finske kompanier inngår i svenske bataljoner under øvelser. De nordlige regioner i begge land er i fokus for samordning og øvelser. Norge er med på noe, men litt halvhjertet. Her er det mye å hente i form av avskrekkingseffekt, lavspenning og økt sikkerhet for små stater som er omgitt av rivaliserende stormakter.

Putins Russland har videreført Sovjetunionens modus operandi med å søke å skape utrygghet og frykt i vestlige demokratiske samfunn med det formål å påvirke politiske prosesser og valg til Russlands fordel. Noe virker, noe er kontraproduktivt. Russland er i ferd med å gape over mer enn det landets ressurser strekker til. Landet har en økonomi på størrelse med den spanske. Selv om det i dag ikke ser slik ut, kan det vise seg at Kinas erklærte ambisjoner i Arktis kan bli en utfordring for et økonomisk svakere Russland. Russland kan bli motivert til å utvikle et bedre forhold til arktiske naboer for å få større gjennomslag for vitale interesser i konkurranse med Kina. Det er primært råstofftilgang som driver Russlands og Kinas satsing i Arktis. USA har havnet litt på etterskudd, men er i ferd med å «gire opp». Å arbeide tettere med Russland om prosjekter av felles interesse i nordområdet, både bilateralt, sammen med Sverige og Finland og i Arktisk råd-sammenheng har bare fordeler, om naivitet legges helt bort.

Vårt tette forhold til USA er per i dag dysfunksjonelt for en slik utvikling.

Det bildet som dessverre avtegner seg i vårt rikspolitiske miljø er rett og slett mangel på en gjennomtenkt, politisk godt forankret og robust sikkerhetspolitikk. Liten interesse og grunne kunnskaper hos politikere lar ulike byråkratier og nettverk, med sine respektive agendaer, råde grunnen i for stor grad.

Til høsten skal det forhandles i Stortinget om langtidsplanen for Forsvaret. Det er tid for nye grep og bedre koordinering av våre samlede ressurser for forsvar og beredskap. Et tema i forhandlingene kunne være oppnevnelse av en sikkerhetspolitisk kommisjon med mandat om å bringe forsvars- og utenrikspolitikken ut av spagaten og over i en mer naturlig og «jordnær» posisjon. Mitt ønske ville være at delrapporten som kom etter kommisjonens første arbeidsår, ville ha som tittel: «Småstatsrealisme i en ny tid».

Du har nå lest en gratis smakebit fra Morgenbladet. Vil du ha mer godt lesestoff? Vi har inntil 50 prosent rabatt for nye abonnenter. Bli abonnent
Annonse

«Arbeidsgruppens rapport vil diskuteres på åpent og demokratisk vis»