15:39 - 27. juli 2020

Nesten alt du vet om løgn, er feil

I en rekke medieoppslag de siste årene har useriøse «eksperter» forklart oss hvordan vi kan avsløre løgn. Dette er psykologisk folklore uten kontakt med forskningen.

Den psykologiske varianten av Pinocchios nese er en illusjon, skriver Svein Magnussen og Ulf Stridbeck. Foto: Walt Disney / Ronald Grant Archive / NTB Scanpix

Folk lyver. Vi lyver i dagliglivet, vi lyver i jobbsammenheng, vi lyver i det offentlige rom, og vi lyver i retten. Forskning forteller oss at de aller fleste av oss lyver i alle fall et par ganger i uken i omgang med andre, noen av oss er mer kreative løgnere og lyver hver dag, et fåtall av oss endatil flere ganger om dagen. Løgn er et mangefasettert fenomen, og løgn er ikke utelukkende negativt. Vi omgår sannheten for ikke å såre andre, vi gir komplimenter og positive tilbakemeldinger vi egentlig ikke mener, og enkelte ganger kan en nødløgn redde en pinlig situasjon. Løgn fungerer gjerne som olje i det sosiale liv. Men det er to sammenhenger hvor løgn er uakseptabelt: Politikere og andre offentlige personer som uttaler seg i det offentlige rom, skal ikke omgå sannheten (selv om løgn i alle sine subtile varianter alltid har vært og fortsetter å være en del av det politiske liv), og i retten forventes det at vitner gir sannferdige forklaringer. Løgn i retten er forbundet med strafferettslig ansvar.

Politiske løgner avsløres gjerne gjennom kunnskap. At det president Trump påstår rett og slett ikke stemmer, kan en faktasjekk dokumentere. Men ofte foreligger det ikke annen kunnskap vi kan sjekke utsagnene mot, og vår vurdering av løgn versus sannhet baserer seg på hvorledes folk fremtrer. Det kan skje i retten, og det kan skje i dagliglivet. I den nylig avsluttede saken mot tidligere politietterforsker Eirik Jensen og hans påståtte medsammensvorne Gjermund Cappelen er det åpenbart at minst én av de to domfelte lyver, og det kraftig. Er retten i stand til å identifisere hvem av de domfelte som lyver, uavhengig av sakens øvrige (tvetydige) bevis?

Forskningen på løgn og avsløring av løgn har tradisjonelt vært rettet mot hva som skjer under etterforskning og i retten, men samfunnsutviklingen har gitt løgnforskningen et utvidet bruksområde. Avsløring av løgn er nå et tema i en rekke sammenhenger, fra ansettelse av medarbeidere i bedrifter – avsløre søkere som skryter på seg erfaring, kompetanse og personlige kvalifikasjoner de faktisk ikke har – til avsløring av asylsøkere som seiler under falskt flagg, smuglere i tollpasseringer og personer med kriminelle hensikter. Forskning på vår evne til å avsløre løgn og bedragersk adferd er viktig i et samfunnsmessig perspektiv.

I en rekke medieoppslag de siste årene har «eksperter» forklart oss hvorledes løgn avsløres. «Kroppen forteller alltid sannheten», sier et oppslag i Dagbladets Magasinet fra 2019. I kursoversikten for 2019 reklamerer Advokatenes HR for et kurs i «kunsten å avsløre løgn», der deltagerne skal lære hva «kroppsspråket forteller og hvordan du skal tolke det», og internasjonalt lanserte programmer for avsløring av løgn og bedragersk adferd synes å seile i medvind. Ideene og rådene som formidles i disse kursene, er i god overensstemmelse med forskning om hva vi tror om løgn, at løgn avsløres gjennom kroppsspråket – de ikke-verbale signaler som det heter på fagspråket – og at vi er i stand til å vurdere løgn versus sannhet på grunnlag av hvorledes folk fremtrer. Denne ideen har også en viss akademisk støtte i psykologiske klassikere. Sigmund Freud, hvis innsikt i det menneskelige sjelsliv synes allment akseptert, hevdet at «den som har øyne som ser og ører som hører, vet at intet menneske kan holde på en hemmelighet. Selv om munnen er lukket, skravler fingrene, bedraget tyter ut …» (vår oversettelse). Men stemmer det? Foreligger det identifiserbare, ikke-verbale, pålitelige tegn på løgn og bedragersk adferd som gjør at vi med stor sannsynlighet kan skille mellom løgn og sannhet? Og er vi i stand til å avsløre løgn ved å notere oss folks adferd?

Svaret er: Overhodet ikke. Denne ideen er psykologisk folklore uten kontakt med den etablerte forskningens resultater. Og det er et ikke ubetydelig internasjonalt forskningsvolum vi snakker om. Forskningen daterer seg tilbake til før 1970 og utgjør godt over 1000 fagfellevurderte vitenskapelige artikler av høyt kompetente internasjonale forskere. Forskningen omfatter både kreative modellforsøk i laboratoriet og feltstudier foretatt i en kriminalpsykologisk sammenheng hvor det står mye på spill og hvor avsløring av løgn har store konsekvenser. Og det forskningen forteller oss, anno 2020, er at de populært antatte tegn på løgn – det unnvikende blikket, blunking, selvmanipulering, generelt urolig kroppsspråk og skifte i kroppsstilling, urolige ben – overhodet ikke har sammenheng med hvorvidt avsender faktisk produserer en løgn. Det samme gjelder den amerikanske psykologen Paul Ekmans hypotese om emosjonelle mikrouttrykk, at små, raske endringer i ansiktsmuskulatur som er unntatt bevisst kontroll og som er delvis spesifikke for den emosjonelle reaksjon, kan avsløre løgn. Dette er en besnærende idé, formidlet blant annet i Dagbladets oppslag fra 2019, men har ingen som helst empirisk støtte.

Og situasjonen er ikke bedre når det kommer til ikke-verbale språklige signaler. Heller ikke her finner forskningen at uriktige forklaringer er koblet til nølende tale, grammatiske feil, høyt stemmeleie, talehastighet og latenstid mellom spørsmål og svar, alle foreslåtte og populært formidlede tegn på løgn.

De ideene vi i dagliglivet har om hvorledes folk fremstår når de foreller en løgn, stemmer rett og slett ikke.

Det er derfor ikke uventet at en like omfattende forskningslitteratur på hvor gode vi er til å identifisere løgnaktige versus sannferdige personer i slike sammenhenger, viser at både lekfolk og fagfolk presterer på sjansenivå. Det er nærmest umulig å oppdage løgn med utgangspunkt i hvorledes folk fremstår, når det handler om situasjoner hvor det er viktig å bli trodd. En autoritativ, internasjonal oversiktsartikkel fra 2019 konkluderer som følger: «[…] the nonverbal cues to deceit discovered to date are faint and unreliable and […] people are mediocre lie catchers when they pay attention to behavior.»

Hvorfor er det slik? Det er flere grunner til at vi er dårlige til å avsløre løgn. Folk er ulike i hvordan de fremtrer både i troverdige og i ikke-troverdige situasjoner, men viktigere er det at vi har en felles kulturell oppfatning om hva som karakteriserer en løgnaktig fremtreden. Og siden vi alle deler ideene om hva som antas å være tegn på løgn, kan vi kontrollere egen adferd. Bill Clinton flakket ikke med blikket da han i sin tid benektet affæren med Monica Lewinsky, og nåværende president Trump flakker heller ikke påfallende med blikket i sine tv-opptredener.

Forskningen har klare anbefalinger: Den psykologiske varianten av Pinocchios nese er en illusjon. Det finnes hverken fysiske, fysiologiske eller psykologiske snarveier til å identifisere løgn og bedragersk adferd. Vurdering av troverdighet er et detektivarbeid. Dette er kunnskap som nå formidles til rettens aktører og til den opplyste allmennhet. Forskning er viktig for å motvirke godt innarbeidede forestillinger om løgnens uttrykk. Feilaktige ideer om troverdighetens adferdsuttrykk og feilaktig vurdering av egen kompetanse i løgnavsløring kan få katastrofale konsekvenser. Skal vi unngå uriktige domfellelser, må rettens aktører skjele til forskningen, ikke til useriøse kurstilbud og definitivt ikke stole på egen magefølelse. Det samme må fagfolk i bransjer hvor vurdering av troverdighet er et tema – psykologer, psykiatere og parterapeuter, intervjuere av asylsøkere og flyktninger, intervjuere i rekrutteringsfirmaer – og oss alle i det daglige. Det kan ikke sies klart nok: Ingen av oss er i stand til å avgjøre hvorvidt en person snakker sant eller ikke, på grunnlag av hvorledes han eller hun fremstår. Vi kan ta feil, vi kan treffe, men det er en statistisk tilfeldighet. Forskning må trumfe psykologisk folklore.

Dette er en kortversjon av en artikkel i Tidsskrift for Strafferett, 2020, som har referanser til oppdatert vitenskapelig litteratur.


 

Svein Magnussen,

Professor emeritus, UiO

Ulf Stridbeck,

Professor emeritus, UiO

Du har nå lest en gratis smakebit fra Morgenbladet. Vil du ha mer godt lesestoff? Vi har inntil 50 prosent rabatt for nye abonnenter. Bli abonnent
Annonse

«Arbeidsgruppens rapport vil diskuteres på åpent og demokratisk vis»