00:05 - 10. juli 2020

Jeg tenkte lenge at jeg skulle vente med å skrive om døden.

Men så skjer dette som jeg ikke trodde ville hende i min levetid, skriver Sissel Gran.

Døden kommer til oss alle en gang, men er det noe å lære nå, så er det det at måten vi dør på betyr uendelig mye, både for dem som forlater livet og for dem som blir igjen, skriver Sissel Gran.

Vi sitter i Bøler kirke. Annenhver benk er avstengt. Seremonien filmes. Bare familie, noen venner og nære naboer er til stede. Karl, 89 år, sitter på første rad sammen med barn og svigerbarn og barnebarn. Det er Solveig, hans elskede gjennom 60 år, som skal bisettes. Solveig, som døde av covid-19 for mange uker siden. Først i dag er tiden inne for å kunne ta farvel. Mannen min og jeg har satt oss ned ved siden av Ragnhild og Astrid, naboene våre. Begge er i åttiårene, begge er enker. Det er lyst og rolig i kirken, høyt under taket, slik det skal være i et hellig hus. Gateprest Cato forretter, han har kjent Solveig fra mange år tilbake i tid. Han henvender seg ofte direkte til Karl, snakker vakkert om henne som Karl delte «dørstokkområde» med i så mange år, om henne som alltid hadde noe vennlig og klokt å si.

Jeg har skrevet og snakket om aldring det siste året, men jeg tenkte lenge at jeg skulle vente med å skrive om døden. Så skjer dette som jeg ikke trodde ville hende i min levetid – en pandemi rammer hele menneskeheten, og vi har ingen kur. Mennesker med underliggende sykdommer, eldre og gamle rammes hardest. Flere venner i vår nære krets blir smittet, noen blir alvorlig syke, og Solveig, dette eiegode mennesket som jeg har skravlet med så mange ganger når vi har møttes på våre turer rundt vannet, hun i langsom gange med staver, jeg i litt raskere trav, hun dør på sykehuset av et virus vi ikke kjente til for bare noen måneder siden.

Det er ikke til å tro. Karl har også vært syk og innlagt, men han overlever, nå er han enkemann, med eneansvar for hus og hage og Solveigs blomster. Etter at han kom hjem og begynte å kvikne til, har han strevd seg forbi porten vår, oppover bakken, for å trene seg opp, etter hvert med Solveigs staver. Vi har vinket og heiet og snakket over hekken. Han har vært blek og tynn og kjempet med gråten når vi har snakket om Solveig, men han har utvist en slags trassig leveplikt, et ansvar for å klare seg, for sin egen del, for hennes og for familiens. Å se at han har seiret over døden, som jeg faktisk tillater meg å kalle det, er en enorm glede, og et bevis på at gamle mennesker kan overleve denne pandemien. Jeg vet at de fikk god behandling på sykehuset, begge to, men utgangspunktet deres var så ulikt. Solveigs helse var dårligere og gjorde henne mer sårbar, hun greide ikke å stå imot.

Annonse

«Arbeidsgruppens rapport vil diskuteres på åpent og demokratisk vis»