00:00 - 24. juli 2020

Ingen varsler om varsleren

I norsk presse har Assange-saken på langt nær fått den kritiske oppmerksomheten den fortjener. Finnes det et system i unnlatelsene?

Den samme offentligheten som for ti år siden lot seg sjokkere og begeistre av Wikileaks’ historiske skup, bryr seg i dag mindre enn måtelig om Julian Assanges endelikt, skriver Gisle Selnes. Foto: Jack Taylor / Getty Images

«No news is good news», heter det, men på Assange-saken passer munnhellet dårlig: Hovedpersonen sitter isolert i et høysikkerhetsfengsel, og et velsmurt maktapparat maler i det stille for å knuse ham. I tillegg handler saken nettopp om retten til å publisere «nyheter» som makthaverne prøver å forby.

Assange risikerer å bli utlevert til USA, der «spionasjedomstolen» i Alexandria, Virginia, venter på ham. Tiltalen har en strafferamme på 175 års fengsel. Opprinnelig dreide den seg utelukkende om dokumentene lekket av Chelsea Manning i 2010, som avslørte grove forbrytelser i USA-regi på slagmarken i Irak og Afghanistan. Den utvidede tiltalen som nylig ble gjort kjent, viser også til senere forsøk på å innhente gradert materiale, og til Assanges innsats for å få Edward Snowden i sikkerhet.

Den samme offentligheten som for ti år siden lot seg sjokkere og begeistre av Wikileaks’ historiske skup, bryr seg i dag mindre enn måtelig om Assanges endelikt. Det gjelder også journalister og pressefolk som har nytt godt av det enorme materiale Assange har skaffet til veie. Man kunne hevde at dette er fremskritt, siden Assange har vært utsatt for tidenes svertekampanje. Allerede før skandaleåret 2010 var omme, forelå det en strategiplan for å bekjempe «The Wikileaks Threat»: Falske dokumenter skulle lekkes, cyberangrep brukes for å skaffe informasjon om varslerne, historier om avsløringer av informanter skulle fabrikkeres – og det måtte sås tvil om Wikileaks’ infrastruktur og rutiner. Pressen gikk fem på. I ettertid er det skremmende å se i hvor stor grad disse kulepunktene er blitt doxa om Assange.

Det gjelder også her hjemme, der de utroligste karakterdrapsforsøk har passert pressens egne kontrollinstanser. Norske kommentatorer har for en stor del støttet seg til The New York Times og – særlig – The Guardian, som har ledet an i medienes anti-Assange-kampanje. Men mens den internasjonale dekningen endret karakter omtrent samtidig som Assange ble kastet ut av den ecuadorianske London-ambassaden, så har norsk presse stått på stedet hvil.

Endringen skyldes delvis at arrestasjonen blottla de umenneskelige metodene Assanges fiender er villige til å ta i bruk. Men ikke bare det: I ettertid er både den svenske overgrepssaken, som ble åpnet i 2010, og «Russiagate» – Assanges påståtte maskepi med russerne for å sverte Hillary Clinton i forbindelse med presidentvalget i 2016 – avslørt som grunnløse. Og kanskje viktigst: Dersom Assange skulle bli dømt i henhold til tiltalen som nå foreligger, åpnes døren på vidt gap for at også den etablerte pressen kan trekkes for retten – for eksemplet for å ha bidratt til å spre det samme materiale som Assange er tiltalt for å ha spredd. Dette skjønte Obama da han i 2013 dimitterte storjuryen som Trump trommet sammen igjen fire år senere; enkelte norske (red)aktører sliter fremdeles med å innse det åpenbare.

Dersom Assange skulle bli dømt i henhold til tiltalen som nå foreligger, åpnes døren på vidt gap for at også den etablerte pressen kan trekkes for retten

Den norske dekningen – ut over resirkuleringen av pressebyråmeldinger – er ikke særlig omfattende, men desto mer symptomatisk. Klassekampen står i en særstilling, som et lysende unntak: Etter fengslingen av Assange har avisen tatt klar stilling til støtte for ham, kjørt en omfattende reportasjeserie – og vært til stede under åpningen av rettssaken i februar.

Aftenposten er symptomatisk for det andre ytterpunktet: Avisen fortsetter å resirkulere for lengst avsannede rykter og misforståelser som om ingenting var skjedd. Både den gamle og den nye redaktøren, og utenriksjournalist Kristoffer Rønneberg, hevder at den tungt prisdekorerte journalisten Assange ikke er noen journalist, og at han har dumpet store mengder uredigerte dokumenter. Alle er bekymret for sikkerheten til de personene Assange angivelig har satt i fare. Men tidligere sjefredaktør Espen Egil Hansen er ikke redd for at en dom mot Assange skal få følger for etablerte mediehus, for pressen har jo «et særskilt vern til å publisere lekket materiale».

Her må vi nøye oss med å påpeke to ting. For det første viser alle seriøse kilder at det ikke var Wikileaks, men derimot The Guardians David Leigh som sammen med en kollega dumpet det uredigerte materialet; Assange gjorde tvert imot det som sto i hans makt for å advare amerikanske myndigheter. For det andre: Dersom USA får Assange utlevert og dømt, vil det bety at det første grunnlovstillegget (som sikrer retten til å trykke sannferdig informasjon, ikke bare for journalister, en høyst marginal yrkesgruppe i 1791, da tillegget ble vedtatt, men for alle borgere) i praksis erstattes av spionasjeloven av 1917; en dom vil også skape presedens for bruk av denne dypt ideologiske loven utenfor USAs grenser.

Harald Stanghelle trengte to kommentarer for å slå ettertrykkelig fast at Assange er «varslerhelten» som ble «demokratiets fiende» da han «gikk russernes ærend for at Trump skulle bli president». Den siste av dem er fra februar i år, over et halvt år etter at en domstol i New York avviste anklagene Det demokratiske partiets nasjonalkongress (DNC) hadde fremmet, om at Wikileaks konspirerte med russisk etterretning og Trump-kampanjen i 2016. Dommer John G. Koeltl ga ikke DNC medhold på ett eneste punkt. Anklagene om konspirasjon med russerne ble kategorisk avfeid som «ubegrunnede», «lite overbevisende», «ikke godtgjort».

For systematikkens skyld kan Frank Rossavik stå som representant for overgrepsanklagene: Assange viser forakt ikke bare for de forulempede kvinnene, hevder han, men også for «rettsstaten Sverige, som ikke dømmer noen uten bevis». Dette var halvannen måned etter at FNs rapportør for tortur og annen umenneskelig behandling, Nils Melzer, offentliggjorde et brev han, ex officio, hadde sendt til svenske myndigheter. Der listet han opp et femtitall alvorlige uregelmessigheter i saken og ba om en forklaring; til sammen levner de ingen tvil om at Assange er blitt utsatt for en dypt politisert rettsforfølgelse. Da brevet ble gjort kjent for allmennheten, kom omsider svaret fra «rettsstaten Sverige»: «Myndighetene har ingen flere kommentarer til denne saken»; så ble den henlagt for godt.

«Hvilken motivasjon Assange har hatt – ut over å frigi informasjon – er fortsatt et av de sentrale og ubesvarte spørsmålene i denne saken», skriver Rønneberg. For min egen del lurer jeg på hvilken motivasjon Aftenpostens journalister har – ut over å få teksten sin på trykk – når de kommenterer saker de opplagt ikke har undersøkt.

Bergens Tidende har vært hakket redeligere. Etter at sannheten om det skitne spillet om Assange kom for en dag, og avisen hadde fått ny redaktør, trykket BT 29. februar i år på lederplass en støtteerklæring til Assange. Siden har avisens meningsjournalister, som tidligere har løpt overmaktens ærend, unnlatt å kommentere saken. Jeg ser ingen grunn til ikke å nevne Frode Bjerkestrand og Eirin Eikefjord ved navn. Med «paranoid og narsissistisk klovn» innehar Eikefjord uoffisiell norgesrekord i gemene Assange-epiteter. I dag er hun politisk redaktør i BT. Hun har ennå ikke dementert utsagnet.

Morgenbladets linje er symptomatisk for det «liberale» akademiske segmentet, som vegrer seg for å ta stilling i en uforutsigbar sak der man ikke aner hva man kan bli tatt til inntekt for. Teksten du nå leser, er avisens første oppslag om Assange-saken på over to år. Den forrige var signert Hilde Sandvik, som ga et meget oppfinnsomt referat av Holberg-debatten 2017, der Assange var en av deltagerne, for så å slå ham i hartkorn med de globale monopolkreftene som er i ferd med å ødelegge demokratiet. Hun hadde altså ikke fått med seg at Assange har viet sitt liv til å bekjempe de antidemokratiske kreftene? «De etablerte medienes norske representanter anser seg selv som fornuftige og rimelige, men opptrer ikke fornuftig i møte med kritikken av sin egen profesjon,» skrev Frode H. Pedersen uken etter. Siden har den «globalt orientert[e]» ukeavisen som «arbeider for å øke interessen for kritikk og meningsutveksling», forholdt seg taus om det som kan bli det avgjørende slaget i kampen for reell pressefrihet.

I september starter andre rettsrunde i Assange-saken. Morgenbladets lesere og redaksjon oppfordres herved til å bruke fellesferien til å sette seg inn i saken, ta stilling til den – og følge rettssaken årvåkent når den tid kommer.

Gisle Selnes

Professor i allmenn litteraturvitenskap ved Universitetet i Bergen

Du har nå lest en gratis smakebit fra Morgenbladet. Vil du ha mer godt lesestoff? Les Morgenbladet digitalt i 10 uker for 10 kr. Bli abonnent
Annonse