Debatt

Forskere, forlagsredaktører, anmeldere og lesere bør skjerpe seg

Slaatta og Vestbø styrer unna problemet.

Tore Slaatta og Arne Vestbø utfordrer i hvert sitt innlegg i Morgenbladet 26. juni min bekymring for at journalistenes inntog i og forskernes utmarsj fra feltet for allmennrettet norsk sakprosa svekker samfunnets intellektuelle beredskap.

Begge skriver mye fornuftig som det er vanskelig å være helt uenig i. La meg derfor være litt uenig. Den store forskjellen mellom oss er at der jeg er opptatt av konsekvensene av journalistenes inntog, er de mest opptatt av årsakene til forskernes utmarsj. Dermed dreier de fokus vekk fra det som er mitt hovedanliggende: å kritisere de negative konsekvensene av journalistifiseringen av norske sakprosabøker.

Hos Slaatta kommer denne dreiningen til uttrykk ved at han, etter å ha hevdet at «den allmenne sakprosaen aldri har vært bedre», graver seg så dypt ned i beskrivelser av kretsløpet for faglitterære bøker at han aldri kommer til det som for meg er poenget: Hvorfor er det et problem at dette kretsløpet ifølge ham «er i ferd med å bryte sammen»? Eller er det ikke? Han gir intet svar.

Vestbø på sin side bare slår fast, uten begrunnelse, at jeg «konstruerer» en motsetning mellom journalistiske sakprosabøker, som gjennom personifisering gir opplevelser, og akademiske sakprosabøker, som gjennom teori gir innsikt. Vi trenger ifølge en harmoniserende Vestbø begge deler, og den beste sakprosaen befinner seg gjerne i «skjæringspunktet» mellom forskning og journalistikk. Case closed.

Så la meg gjenta at mitt anliggende er kvaliteten på den offentlige debatten i Norge. Her har sakprosaboken en viktig rolle å spille, gjennom å gi noe den løpende journalistiske nyhetsdekningen ikke kan, nemlig en dypere forståelse for kompliserte sammenhenger. Og da er akademisk teori uunnværlig. Abstrakte og generelle modeller forenkler virkeligheten og får frem mønstre og sammenhenger som ellers er utilgjengelige.

Den journalistiske sakprosaen, derimot, er konkret og personfokusert. Og dette er ikke en motsetning jeg «konstruerer». Leser man for eksempel Åsne Seierstads to siste bøker, To søstre og En av oss, får vi svært godt innsyn i livene til to radikaliserte islamister og en høyreekstrem terrorist. Men siden bøkene er blottet for teori om de sosiale og psykologiske mekanismene som frembringer ekstremister, gir de ingen innsikt i fenomenet. Da trenger vi forskningsbasert teori.

Det er bare at den skyves ut av den allmenne offentligheten i takt med at journalistene overtar sakprosaen. Her er det en reell konflikt og et reelt problem.

Dette rammer også akademia. Å skrive norske sakprosabøker, gir forskere en sårt tiltrengt anledning til å tenke «store tanker» og syntetisere kunnskap, i en tid hvor den internasjonale fagartikkelen med sitt avgrensede «funn» dominerer.

Så hva kan gjøres for å styrke den akademiske sakprosaen?

Slaatta og Vestbø peker på strukturelle tiltak, som mer tid og status til publisering på norsk i akademia og behovet for en offentlig utredning (Vestbø), samt innkjøpsordninger og bedre insentivordninger for forskere (Slaatta). Kanskje det faller naturlig å tenke slik når man er (Vestbø) eller har vært (Slaatta) generalsekretær i Norsk faglitterær forfatter- og oversetterforening (NFFO).

Selv vil jeg appellere til aktørene med litt god gammel moralisme: «Skjerp dere!» Forskere bør være mindre karrieristiske og bruke mer tid på å skrive fagbøker på norsk. Forlagsredaktører bør utgi dem. Bokhandlere bør profilere dem. Anmeldere bør anmelde dem. Og ikke minst bør vi publikummere kjøpe og lese dem.

Det vil gagne en forskningsbasert sakprosaoffentlighet som har tjent oss vel gjennom hele etterkrigstiden, men som nå er satt under press.

Mer fra Debatt