Debatt

Flere historier, ikke færre

Vi ønsker en normkritisk gjennomgåelse av skulpturer og minnesmerker, skriver Norsk Billedhoggerforening.

Norsk Billedhoggerforening (NBF) følger med interesse den seneste tidens debatt om fjerning av kolonialistiske minnesmerker og kunstverk. Debatten springer ut av bevegelsen Black Lives Matter (BLM), som med rette krever en grundig gjennomgåelse av måten samfunnet er vevd sammen på for å komme rasistiske strukturer til livs. Skulpturene og minnesmerkene har utviklet seg til å bli et fysisk sted hvor denne kampen mellom gammelt og nytt utkjempes. Men så lenge virkelige menneskekropper hver dag lider under og føler smerten av uuttalte og ubevisste fordommer, er kanskje diskusjonen om skulpturene og minnesmerkene – spesielt her i Norge – litt på siden av hva dette egentlig handler om.

Hvordan kan da diskusjonen rundt denne problematiske offentlige kunsten løftes til å skape et slikt etterspurt skifte av den såkalt strukturelle rasismen som er vevet inn samfunnsstrukturer i vestlige land? Et sentralt moment er å spørre seg hvem som har makten til å definere vårt felles rom gjennom kunstneriske uttrykk, og i forlengelsen av dette forme vår kollektive hukommelse. Hvordan fordeles de kunstneriske oppdragene, og hvilke stemmer og uttrykk får ta plass? NBF har arbeidet for kunstnernes vilkår i det offentlige rom siden 1946, og det er på tide at vi som organisasjon tar innover oss det problematiske ved at det bare er noen få som representeres og blir representert i vårt felles rom. Akkurat nå eksisterer det et øyeblikk for refleksjon, for å lytte og lære, og til faktisk å arbeide med å se og anerkjenne integrerte institusjonelle rasistiske holdninger og mønstre. BLM-bevegelsen har startet noe som bør holde lenger enn den umiddelbare effekten av fjerning av offentlige monumenter, noe som kan lede til bevisstgjøring av et mangfold i et større perspektiv enn hudfarge og nasjonalitet.

«Vi» er altfor lenge blitt definert fra et svært snevert ståsted og med et like snevert utgangspunkt. I boken Fast plass. Kvinner på sokkel kartlegger Hilde Herming forekomsten av minnesmerker over kvinner i Norge og viser blant annet hvor få og bortgjemte de er. Hvor er for eksempel minnesmerket over kvinnelig stemmerettsjubileum som åpenbart skulle stått foran Stortinget? Her er det en stor jobb som må gjøres over hvem som bør bli husket og få plass i vår felles hukommelse. Bergen kommunes satsing Kvinner på sokkel er et svært godt foregangsarbeid hvor nye offentlige minnesmerker skal settes opp i byen over en tiårsperiode.

Så hva gjør vi da med de historiske monumentene som omgir oss? Det offentlige rom har en tendens til å produsere enkle, spesifikke historier kjennetegnet av å skulle få frem én side av historien. Problemet er at det er komplekse og sammenvevde deler av historien som har ledet oss opp til her vi er nå, på godt og vondt. Skulpturene og minnesmerkene viser til tiden de ble laget og satt opp på, i tillegg til tiden mennesket de angivelig minner oss om, levde og virket, og utvalgte deler av deres handlinger og liv i et historisk forløp, ofte definert av dette uholdbare og vaklende «vi». Vi mener en løsning er at flere stemmer og flere synspunkter får permanent plass for å synes og høres i offentligheten. En permanent plass kan tenkes rent fysisk i form av skulpturer på og uten sokkel, men langt viktigere viser det tidligere forbigåtte stemmer som stabile og like eiere av samfunnslivet og historien.

Det finnes mange både mer eller mindre radikale måter å ramme (inn) historiske skulpturer på. Billedhoggerens kunnskap er å forstå objekter visuelt og i kontekst, med en følsomhet for materialitet som noe mer enn det rent fysiske, som noe som er uløselig koblet til historie gjennom for eksempel teknikk og opphav. Denne kunnskapen kan gjøre eksisterende minnesmerker til materiale for nye uttrykk.

Det denne skulpturdebatten ikke tar innover seg, er hvem som får lov til å være med og definere vårt felles rom. Hvis ikke mangfold og representasjon gjenspeiles fysisk hos dem som bestemmer hva som blir vist, spiller det ingen rolle om en krenkende skulptur blir revet ned fra sin sokkel. Som landsdekkende kunstnerorganisasjon og kunstfaglig kompetansesenter for skulptur, er dette en helt sentral prioritet for alle aspekter i driften av NBF, og noe vi også arbeider for utad. Med det som utgangspunkt ønsker vi en gjennomgåelse av skulpturer og minnesmerker i våre offentlige rom for å se på dem fra et normkritisk og kunstnerisk perspektiv med søkelys på bredde og mangfold. Vi ønsker velkommen komplekse byrom hvor historieskrivingen slik den har sett ut, blir problematisert, og som styrker vår alles mulighet til å ferdes og bruke byrom. Vi trenger mer historie, ikke mindre, og flere historier, ikke færre.

Ebba Moi

Styreleder, Norsk Billedhoggerforening

Stian Ådlandsvik

Nestleder, Norsk Billedhoggerforening

Mer fra Debatt