13:29 - 22. juli 2020

Det går ikke an å representere grupper med en pris til enkeltkunstnere

Kritikerne av Lorck Schives kunstpris vil ha eksklusivitet, men krever samtidig inkluderende mangfold. Det er en selvmotsigelse.

Metaforen «det helt hvite rommet» vil sannsynligvis passe bedre på kurator- og institusjonsiden enn på kunstnersiden, skriver Gro Finne. Foto: Yuanyuan Yan / Getty Images

Den gjeveste kunstprisen i Norge er Lorck Schives kunstpris. I Morgenbladet kritiseres den for manglende mangfold. «Norges største kunstpris har aldri hatt en samisk eller ikke-hvit nominert», skriver avisen.

Prisen er eksklusiv, og dermed også ekskluderende, det sier seg selv. Prisen skal representere spydspissen av norsk samtidskunst. I prosessen fram mot prisutdelingen må de utvalgte kunstnerne gjennom en omstendelig utvelgelsesprosess, før en vinner blir utpekt.

Fire institusjoner nominerer ti kunstnere hver. Av de 40 nominerte velger et styre på tre ut fire kandidater til prisen. I nominasjonsprosessen er det involvert nesten like mange utvelgere som nominerte. Det er en demokratisk prosess. Om kritikken mot manglende mangfold skal ha noe for seg, må den rettes mot sammensetningen som styrer nominasjonsprosessen, ikke mot selve utvelgelsene.

Før kunstprisen ble opprettet, ble fondsmidlene delt ut som flere mindre stipender, som en lang rekke kunstnere fikk nyte godt av. Følgelig var bruken av fondsmidlene langt mer inkluderende enn dagens prishierarki, men dette er ikke tema for kritikken i Morgenbladet. Kritikerne søker eksklusivitet, men hevder samtidig et ønske om et inkluderende mangfold. Det er en selvmotsigelse.

Det er over 3000 organiserte billedkunstnere i Norge. De fleste er naturlig nok hvite majoritetsnordmenn. Betyr det at alle disse blir «representert» ved utvelgelsen til Lorch-Schive-prisen om den deles ut til en hvit kunstner? Nei, slett ikke. Ingen blir representert. De fleste blir i denne sammenhengen ekskludert, uansett farge eller bakgrunn. 

Den samiske kunstneren Synnøve Persen forteller i intervjuet om fornorskingspolitikken den samiske befolkningen ble utsatt for i 1950 og 60-åra. Den samiske befolkningen er siden da anerkjent som urbefolkning med krav på eget vern. Når det gjelder stipendier og representasjon blir samiske kunstnere i dag ikke diskriminert.

Når det gjelder «nordmenn med minoritetsbakgrunn», definerer ikke artikkelforfatter Maria Lokna hvilke grupper hun mener faller inn under betegnelsen. Tenker hun på alle innvandrere, eller bare innvandrere med en mørk hudfarge? Eller alle nordmenn med en mørk hudfarge? Vil for eksempel min kunstnerkollegas halvt afrikanske barn og min venninnes halvt kinesiske tilhøre en minoritet?

Artikkelforfatteren bruker uttrykket «ikke-hvit» for å beskrive mennesker hun mener faller utenfor normen og ikke blir representert. Ordvalget røper et syn på hvite som normen, og er ikke det diskriminerende?

I artikkelen brukes metaforen «det helt hvite rommet» om Lorch-Schive-prisens nominerte kunstnere. Metaforen vil sannsynligvis passe bedre på kurator- og institusjonsiden enn på kunstnersiden. Kunstneren gis plass på en spydspiss, mens det er større plass for et inkluderende rom blant institusjonenes kuratorer, helhvitt eller bare litt.

Gro Finne

Billedkunstner

Du har nå lest en gratis smakebit fra Morgenbladet. Vil du ha mer godt lesestoff? Vi har inntil 50 prosent rabatt for nye abonnenter. Bli abonnent
Annonse

«Arbeidsgruppens rapport vil diskuteres på åpent og demokratisk vis»