Kommentar

«Ansvarstaking» = ansvarsfraskrivelse, skriver Gudmund Hernes.

Norgeshistoriens største industriskandale er den kalt: Statoils USA-satsing da Helge Lund var konsernsjef. Dagens Næringsliv avdekket 6. mai et tap uten like – 200 milliarder – og en ukultur uten make. Spørsmålet er om saken vil dysses inn i historiens tussmørke uten at noen holdes ansvarlig. Kanskje er det mest sannsynlig.

Rett nok skal Riksrevisjonen undersøke hvordan staten har opptrådt som eier overfor selskapet. Og Equinor selv har lovet en intern rapport om USA-satsingen til høsten. Men det hele kan ende med et skuldertrekk – mange har svin på skogen.

Derimot kan saken bli pensum – i flere fag. Da vil ikke alt bli glemt, men avleires i avhandlinger, prosjektarbeider og eksamensstoff.

Et tema er selve mediehåndteringen av kalamitetene. Her vil nok Helge Lund selv bli en gjenganger. For etter å ha gått i skjul et par måneder, sto han 25. juni frem for «å ta bladet fra munnen». Det skjedde ved en Ytring på NRK, fulgt av intervjuer samme dag i Dagsnytt 18 og Dagsrevyen – alt ligger på NRKs hjemmesider. Siden hans pr-rådgivere hadde lagt samme mal for de tre delene av Lunds triptykon, der alt var innøvd og gjentatt, inkludert sjarmisreplikker, egner det seg godt for en semesteroppgave om ansvarsfraskrivelse, bortforklaringer og avledninger. Så her er noen hint for den:

«Ansvarstaking». På spørsmål om han tar ansvar, svarer Lund med alvorsmine at han som øverste leder er ansvarlig for alt: investeringer, lederutvelgelse, internkontroll.

«Ansvarstaking» = ansvarsfraskrivelse. Feilinvesteringene var del av en «vekststrategi» som «vi trodde på». Så følger glidningen: «Det vi den gang visste». Men Lund & Co. visste ikke, de antok. Og det de antok – at oljeprisene ville fortsette å ligge høyt – var feil. Selv ved et enkelt Google-søk ville Lund straks fått opp «An Annotated History of Oil Prices Since 1861», som viser at oljepriser hverken ligger høyt eller flatt.

«Ansvarstaking» = skylddeling. Gjør du noe dumt, må du vise at alle andre er like dumme! «Det var ikke bare Statoil som investerte for vekst og utvikling. Hele industrien gjorde det samme». Det pussige er at den gang Lund fikk eksepsjonelle lønnstillegg og bonuser, var begrunnelsen at han var så unik. Det han nå avslører, er at han kopierte de andre.

«Ansvarstaking» = flokkmentalitet. Det Lund forteller, er at alle konsernsjefene løp etter hverandre og overinvesterte, og utløste det motsatte av det de søkte. De var alle i samme båt, men lente seg alle til samme side til den veltet. Da kan man spørre: Hvis man gjør som alle andre, trenger man da en konsernsjef? Holder det ikke med en kopist?

«Ansvarstaking» = skjønnmaling og bagatellisering. Lund sier bedriftskulturen i Statoil på den tiden var sunn. Men «det var «en del kontrollproblemer i enkelte deler av virksomheten».

«Ansvarstaking» = uvitenhet. På spørsmål om den avsindige bedriftskulturen – helt Texas i Texas – svarer han «Jeg visste ingenting om de eksemplene du nevner». Da må vi spørre: Hvordan er det mulig? Flere ganger i intervjuene sier Lund at «det ergrer meg i dag» at han ikke fulgte bedre med og fulgte bedre opp. Etter et tap på 200 milliarder og et svært omdømmetap kan kanskje også noen andre «ergre seg» over at han ikke var mann for jobben? Til intervjuerne hadde han skjemtsomme ord og sa med et smil: «Hadde vi sett dette tidligere, hadde vi sluppet å sitte her i dag.»

Medierådgiverne som laget skriptet ovenfor, vil nok ergre seg minst. For Lund selv fremstår som den uskyldsrene pike i Chat Noirs åpningskabaret i 1912:

Men neste dag sto hun like fornøyet

og vannet rosene på sin altan,

og med et skjelmsk lite blink udi øyet

hun øste vann av sitt lille vannspann.

Mer fra Kommentar