Debatt

Alt var mye bedre under Keegan

For Gaute Brochmann er det største problemet med den nye Jurassic World-filmen at den ikke er laget i 1993.

For en stund tilbake tilsa amorøse omstendigheter at jeg måtte gjøre noe, for meg, uvant: Jeg måtte forstå fotball. Min kjæreste elsker det vakre spillet. Jeg hadde aldri sett en hel kamp. Så jeg så kamper, kjøpte fotballbøker og fikk god hjelp. Sakte begynte jeg å skjønne greia.

Underveis ble jeg også glad i fotball og liker nå å snakke om det. Men jeg har også lagt merke til at det ofte ikke spiller noen rolle hva du kan om fotball, for blant supportere er det også viktig å ha vært der. Ikke nødvendigvis på Anfield, men visse kamper må du ha opplevd på direktesendt fjernsyn. Det var magi det som skjedde før, målt opp mot det (meget) fine, som skjer nå.

Det minner i ny og ne om et annet handikap jeg har. Jeg besøkte også Star Wars-universet litt sent i livet. Sittende foran en liten tjukkskjerm med integrert VHS på min bestevenns hytte omkring tusenårsskiftet, så jeg for første gang lyssablene krysse og ble forelsket i galaksen langt, langt borte. Men det var episode 1 som spilte på den kornete skjermen omkring millenniumsskiftet, og som alle vet, skal man ikke like den filmen. Ekte fans husker de eldre filmene, de bedre filmene, der bruken av modeller, og ikke dataanimasjon, gjør at hver scene holder seg like godt i dag, bedre enn alle andre, ja, simpelthen best.

Du må nesten bare ha vært der for å forstå hvor bra det var. Men det kan du ikke.

Det er slik tidselitisme som gjennomsyrer Gaute Brochmanns tekst i Morgenbladet 26. juli, hvor han skriver at det ikke er noen grunn til å glede seg til den nye Jurassic Park-filmen. Den vil ikke kunne måle seg med den sanne, ekte, pure original fra 1993.

Det er riktignok ikke nostalgi som er den offisielle drivkraften i hans tekst, men en oppgitthet over hvordan filmskapere overlesser nye filmer med så mye dataanimasjoner, brukt så dårlig, at det er vanskelig å engasjere seg i filmene.

Og det er ikke slik at han ikke har et poeng. Hobbiten, som han trekker frem, er et godt eksempel; den lille boken ble smurt utover tre filmer, som for lite smør over for mye toast, og effektbruken var påtrengende. Flere scener var åpenbart bare med for å gi magesug og 3D-effekter.

Men er dette en generell trend i Hollywood-blockbustere? Brochmann trekker frem Jurassic Park, men denne filmen var banebrytende også for dataanimasjoner. Av de fjorten minuttene i filmen med dinosaurer er seks animert: de løpende Gallimimusene er animert, Brachiosaurene er animert og selvsagt – den ikoniske scenen der Rexie (fansens kallenavn på T-rexen i filmen) brøler.

Og på akkurat samme måte har også de moderne filmene en blanding av animasjon og modeller; nærbilder er oftest modeller, større bilder er animert. Og det er vanskelig å være med på at ikke Rexie ser enda litt bedre ut i dag, herdet og gammel.

Og vi kan finne flere eksempler på filmer spekket med animasjoner som er virkelig gode – Ready Player One er et åpenbart eksempel, det samme er Rogue One og Guardians of the Galaxy.

Noen filmer blir dårligere av overdreven effektbruk, det er sant. Men alt var heller ikke så mye bedre før. Gollum ser ikke så bra ut i dag, Yoda var en dukke, og til og med fotballopplevelsene dine er blitt forgylt i fortidens lys.

Det var opplevelsen der og da som var den viktigste, og en bør være var sitt tidsprivilegium, før en surmaget avfeier det nye som mindreverdig.

For Brochmann vil nok det største problemet med den nye Jurassic World-filmen være det faktum at den ikke er laget i 1993. At de fortsatt bruker modeller, at Dr. Grant og Dr. Sattler vender tilbake, er ikke nok når vi er 27 år unna den ekte magien.

Du skulle virkelig vært der.

Marius Nordby

Mer fra Debatt