I en lengre reportasje i Morgenbladet 19. juni, beskrives en ny «nasjonalkonservativ» tankesmie (Oikos) startet av den sentrale Sverigedemokraterna-tillitsvalgte Mattias Karlsson.
Blant styremedlemmene finner vi den norske forskeren Asle Toje. Han presiserer i intervjuet i saken at «han forsikret seg om at Oikos ikke var et SD-prosjekt før han takket ja til å sitte i styret». Som en som har fulgt partiets gjentatte forsøk på å vaske av seg fascismen, er det ikke vanskelig å se for seg at denne «tankesmien» kunne handle om å bidra til at SD blir salonfähig. Men det har åpenbart ikke Toje sett, siden han som han sier bryr seg «katta om SD og har ingen relasjon til dem».
Til å bry seg katta om dem, bidrar han likevel villig med sin tilmålte tid i den samme renvaskingsprosessen. Han sier til Morgenbladet at: «På 1980-tallet var det høyreradikale med i partiet. Tretti år senere tror jeg ikke noen objektiv analyse kan kalle SD nazistiske. Da Karlsson og Åkesson kom inn, kuppet de partiet. Siden den gang har hovedlinjen vært noe i retning av «nasjonalkonservative sosialdemokrater».»
Realiteten er at partiet først ble dannet i 1988. De rakk ikke så veldig mye på 80-tallet, men de rakk å bli dannet med opprinnelse i ikke bare høyreradikale, men de høyreekstreme nasjonalistbevegelsene Sverigepartiet og Bevara Sverige Svenskt. Partiets første leder, Anders Klarström, var tidligere aktiv i det nazistiske Nordiska rikspartiet. Det er ikke å strekke sannheten å si at SD fra stiftelsen i stor grad var et nynazistisk parti, med et dårlig forsøk på å legge et tynt lag med respektabilitet over. Dette sluttet heller ikke på 80-tallet. I 1996 holdt for eksempel en tillitsvalgt i partiet appell iført full naziuniform.
Men Tojes hovedpoeng er at Karlsson og Åkesson kuppet partiet, og at det etter deres overtagelse har vært noe helt annet. Til det er det to ting å si. Det ene er at Åkesson etter egen fremstilling i SDs ungdomsblad meldte seg inn i SD i 1995, inn i et høyreekstremt parti ledet av en nazist. Hvor moderat og «konservativ» er man egentlig dersom man gjør slike valg i livet, kan man kanskje spørre seg.
Gang på gang er det kommet tydelig frem at både rasismen og voldsretorikken vaker like under overflaten.
Det andre er hvor total og fullstendig denne snuoperasjonen virkelig er. Gang på gang er det kommet tydelig frem at både rasismen og voldsretorikken vaker like under overflaten. Noen få eksempler: I 2009 gikk tre journalister inn i SD undercover og avslørte at den åpne rasismen florerte i interne møter. I 2012 sprakk den såkalte järnrörsaffären, som avslørte sentrale SD-ere i et voldelig og rasistisk angrep ute på byen. I 2018 ble en rekke SD-politikere avslørt etter å ha publisert åpent rasistiske og hatefulle ytringer på høyreradikale nettsider.
Det er altså feil at SD var et parti hvor noen høyreradikale «var med» på 80-tallet. Det ble stiftet og ledet av høyreekstreme, og hadde slik ledelse da Åkesson meldte seg inn. Det som er sant, er at på tross av Åkessons overflatebehandling av partiet, hvor brunskjorta er byttet ut med blådressen, florerer det av høyreradikale tillitsvalgte, og rasistisk retorikk i partiet, i hele hans ledertid, helt frem til i dag.
Dersom Toje «bryr seg katta» om SD, burde han også holde seg for god til å bidra til Åkessons blåvasking av det brune grumset.
Ronny Kjelsberg