00:00 - 19. juni 2020

Repeatknappen går, og du må igjen fortelle, skriver Ilham Hassan.

Repeatknappen går, og du må igjen fortelle, skriver Ilham Hassan.

Noen blir faktisk syke – av rasismen selvsagt, men også av å hele tiden måtte overbevise omverdenen om at den eksisterer, skriver Ilham Hassan. Bildet er tatt fra demonstrasjonen foran Stortinget 5. juni, utløst av politidrapet på George Floyd. Foto: Sofie Amalie Klougart

Her hjemme i Norge har George Floyds død utløst en slags metoo – rasisme-edition, hvor melaninrike nordmenn deler sine opplevelser med rasisme i både tradisjonelle og sosiale medier. Selv har jeg, i likhet med mange andre, hittil motstått fristelsen, selv etter oppfordringer fra flere. Vi som foreløpig er tause, hva skyldes det? Ikke at vi er totalt uanfektet av rasisme og diskrimineringen i samfunnet. Tvert imot. Vi er bare lei, i mangel av et mer dekkende ord.

For lei er ikke et uttrykk som gir en fyllestgjørende beskrivelse av den gjennomgripende oppgittheten over å måtte gjentagende poengtere at rasisme er et reelt problem også i Norge. Det er ikke et ord som beskriver følelsen å være fanget i en liten tv-skjerm, der den som styrer fjernkontrollen skamløst trykker på repeatknappen som fremtvinger en repetisjon fra deg; om menn som ropte neger etter deg eller den lange broen du var livredd for å gå over til og fra skolen, for hva om noen kastet deg uti? Repeatknappen går, og du må fortelle om selvforakten du utviklet, som resulterte i de utallige forsøkene på å skrubbe vekk brunfargen på huden din.

Kanskje er den engelske ekvivalenten til uttrykket, sick of it, mer treffende. For noen blir faktisk syke – av rasismen selvsagt, men også av å hele tiden måtte overbevise omverdenen om at rasismen eksisterer. La oss nå snakke om det: om å bli syk av det.

Annonse