Debatt

Når Pride-paradene ikke går

Slagordet «Stay home, stay safe» har vært på alles lepper. Men det å måtte være hjemme er noe ganske annet hvis du er skeiv og bor med familie som ikke aksepterer deg.

Juni regnes som den internasjonale Pride-måneden, og markerer hendelsene som utløste rettighetsbevegelsen for lesbiske, homofile, bifile og transpersoner (lhbt). 28. juni 1969 hadde det skeive miljøet som holdt til på baren Stonewall i New York, fått nok av politiets vold og trakassering, og gjorde opprør. Hvert år er bevegelsen blitt sterkere, paradene flere.

Under femtiårsmarkeringen i fjor var det ingen som kunne forutse at vi i 2020 ville stå midt i en verdensomspennende pandemi. En pandemi som har gjort at juni nå går inn i sin siste uke uten parader gjennom gatene. Og en pandemi som har rammet lhbt-personer hardere enn mange andre grupper.

Hvert år inviterer Den norske Helsingforskomité, Foreningen Fri, Oslo Pride og Amnesty Norge aktivister fra de landene i Europa der skeives rettigheter er utsatt for hardest press, til å delta på Oslo Pride, for å sette søkelys på hva som må til for å bedre menneskerettighetssituasjonen for lhbt-personer internasjonalt.

I år møtes vi kun online, og det i et år hvor slike arenaer er viktigere enn noen gang før.

For mens slagordet «Stay home, stay safe» har vært på alles lepper, så er det å måtte være hjemme noe ganske annet hvis du er skeiv og bor med familie som ikke vet hvem du er, eller ikke aksepterer deg. Også utenfor pandemitider er den vanligste voldsutøveren for en skeiv person nær slekt og familie.

Lhbt-personer verden over er uproporsjonalt eksponert for fattigdom og sosial ulikhet.

Lhbt-personer verden over er uproporsjonalt eksponert for fattigdom og sosial ulikhet, som et resultat av systematisk diskriminering over tid. Kanskje mangler man støtte fra familien, i samfunn der familie representerer sosial og økonomisk sikkerhet. Kanskje har man lav sosial mobilitet etter at homofobisk og transfobisk press og vold har kommet i veien for skolegang og videre utdanning. Kanskje har man færre muligheter for jobb og studier, på grunn av at kjønnsuttrykk ikke stemmer med det som står i passet. Kanskje man jobber i irregulære bransjer med lav lønn og liten sikkerhet, eller i sexindustrien.

Koronapandemien rammer ulikt, slik også diskriminering og overgrep gjør det.

De menneskerettslige innvirkningene av koronapandemien begynner å gjøre seg gjeldende for lhbt-personer.

Mest dramatisk er kanskje loven som ble vedtatt i Viktor Orbáns Ungarn 19. mai som gjør det umulig å endre juridisk kjønn. Loven er et jordskjelv for Ungarns trans- og interkjønnpersoner, som med dette fratas muligheten til helt grunnleggende behov i hverdagen, som identitetsdokumentene de trenger for å ta offentlig transport. Få legehjelp. Bankkort. Loven ble innført i ly av regjeringens kriselover, som er sterkt kritisert for i praksis å sette hele demokratiet i karantene. Mens kriseloven nå er tilbakekalt, vil loven om juridisk kjønn bestå.

Orbáns lov har røtter i en stadig mer offensiv bevegelse der kvinneforakt og transfobi blandes med frykt for at en såkalt kjønnsideologi skal ødelegge tradisjonelle familieverdier. Polemikken mot «kjønnsideologi» er ikke bare et ungarsk fenomen. 16. juni vedtok det rumenske parlamentet et forbud mot å undervise om kjønnsidentitet i skolen.

I løpet av de siste årene har vi ved flere anledninger vært samlet til demonstrasjoner utenfor den polske ambassaden i Oslo. Vi har protestert mot forbud mot seksualundervisning. Mot innskrenkning av kvinners rett til selvbestemt abort. Mot at om lag 100 polske byer har erklært seg som soner frie for såkalt lhbt-ideologi.

Koronapandemien har forsterket denne retorikken. Sittende president Andrzej Duda, fra det nasjonalkonservative partiet Lov og rettferdighet, har gjort seg bemerket med uttalelser som at lhbt-personer er ideologi, ikke mennesker, og at lhbt-ideologien er «verre enn kommunisme». Han har også gitt sin støtte til en deklarasjon som har som formål å «beskytte barn mot lhbt-ideologi» og «forbud mot propaganda for lhbt-ideologi i offentlige institusjoner». 28. juni stiller han til gjenvalg.

Erkebiskop Marek Jedraszewski i Krakow kalte lhbt-personer for en «regnbuepest» allerede i august i fjor. Ikke lenge etter, i en undersøkelse av hva polakker regner som de største truslene i det 21. århundret, ble lhbt-bevegelsen og kjønnsideologi det mest utbredte svaret fra menn under 40.

Pestargumentasjonen har fått ben å gå og stå på under pandemien. I Tyrkia brukte Tyrkias religionsminister Ali Erbas den første fredagsbønnen under ramadan til å snakke om hvordan islam forbyr homoseksualitet fordi det «bringer sykdom», og fikk støtte fra president Recep Erdogan. Den ukrainske patriarken Filaret har hevdet at pandemien er guds straff for likekjønnet ekteskap.

Polemikken bidrar til å skape avstand mellom lhbt-personer og samfunnet for øvrig, og fører til større aksept for angrep både fra myndigheter og hatgrupper.

Våren 2020 har vist at kampen for skeives menneskerettigheter også må være en kamp for å styrke demokratiet, rettsstaten og ytringsfriheten. Slik at myndigheter ikke vil kunne snikinnføre drakoniske lover i ly av «krisehåndtering», og at journalister og menneskerettighetsforsvarere kan rapportere fritt om hvem krisene rammer.

Og kanskje fremfor alt: at kampen for skeive menneskerettigheter også må være en kamp for solidaritet og mot sosial ulikhet. Diskriminering setter spor, og disse er blitt svært synlige under koronapandemien, både for lhbt-personer og andre utsatte grupper. Dette må vi ta med oss inn i vår bistand og vårt internasjonale påvirkningsarbeid, i våre partnerskap og vår nettverksbygging. Mange av årets prider er dedikert til #blacklivesmatter og antirasisme.

For på samme måte som politivold rammer ulikt, som krig og konflikt rammer ulikt, økonomiske nedgangstider rammer ulikt – så rammer koronapandemien ulikt.

Når vi igjen samles til feiring og protest i 2021, forhåpentlig tilbake i gatene der vi hører hjemme, da skal vi ha blitt en enda sterkere og mer motstandsdyktig bevegelse. Frem til da skal vi sørge for at den ulikheten som rammer ved koronaepidemien, den skal utfordres, og de arenaene for motstand som har falt bort, de skal gjenskapes, slik at ingen usett skal kunne la pandemien ramme hardere.

Happy pride til oss alle!

Fredrik Dreyer,

Gunnar Ekeløve-Slydal,

Ingvild Endestad,

John Peder Egenæs

Mer fra Debatt