07:57 - 01. juli 2020

Når forholdet mellom USA og EU rakner, må Norge ta et valg

For første gang siden andre verdenskrig er forholdet mellom USA og Europa betydelig svekket. Da bør Norge vende seg tydeligere mot Europa.

Forskning både fra USA og Europa viser nå at transatlantiske relasjoner står overfor det som i statsvitenskapen kalles en critical juncture - et kritisk veivalg, skriver Marianne Riddervold. Her: Natos generalsekretær Jens Stolteberg og president Donald Trump under Nato-toppmøtet i London 3. desember 2019. Foto: Evan Vucci /AP / NTB scanpix

EU og USAs manglende samarbeid og veldig ulike respons på koronakrisen illustrerer denne endringen. Ikke bare var USAs første tiltak å stenge grensene for EU-borgere – EU og USA har så langt hatt veldig forskjellige tilnærminger til hvordan denne krisen skal håndteres. Mens EU har etterlyst mer internasjonalt samarbeid, har USA nylig trukket sin støtte til Verdens Helseorganisasjon. I sterk kontrast til alle andre kriser etter andre verdenskrig, slik som terrorangrepene 11. september 2001 og den forrige finanskrisen, samarbeider ikke EU og USA om å håndtere krisen og dens bredere implikasjoner. For første gang har USA unngått å ta ledelsen i en global kriserespons.

Transatlantiske relasjoner har utgjort en bærebjelke i det multilaterale systemet som ble etablert etter andre verdenskrig, ofte referert til som den liberale verdensordenen. I dette systemet har USA vært en «snill hegemon», som sammen med Europa og andre allierte har opprettholdt et system av internasjonale organisasjoner og regler fordi dette har vært i alles, inkludert USAs, interesser. Prinsipper og ideer som frihandel, internasjonalt samarbeid i felles institusjoner, sikkerhetsfellesskap, menneskerettigheter og demokrati har ligget til grunn for systemet. Forholdet til USA er dermed en integrert del av EUs utenrikspolitikk, på samme måte som USAs forhold til sin europeiske partner har vært en sentral del av mye av USAs politikk og handlinger på den internasjonale arenaen. Og som resultat av tett samarbeid over flere år er  i dag ingen andre regioner i verden så tett sammenvevd som USA og Europa – økonomisk, sikkerhetsmessig, institusjonelt og verdimessig.

På tide å tenke stort igjen: Hva nå, Norge?

TILBAKE TIL UTENRIKSPOLITIKKEN: Nupis årsseminar ble koronaavlyst, men nå kan du lese forskernes innlegg på morgenbladet.no i ukene som kommer. 

Les flere artikler her.

Forskning både fra USA og Europa viser nå at transatlantiske relasjoner står overfor det som i statsvitenskapen kalles en critical juncture - et kritisk veivalg. Det er større potensial for endring enn noen gang tidligere, hvor forholdet har gått sin vante gang innenfor etablerte institusjoner og rammer. Kjente teoretikere har til og med referert til muligheten for en «transatlantisk skilsmisse» og en fullstendig kollaps av det internasjonale systemet. Det er nok overdrevet, og forhåpentligvis ender vi ikke der. Men med svært få unntak konkluderer alle studier jeg kjenner til med at forholdet mellom Europa og USA er blitt svekket de senere årene. Det er flere faktorer som trekker i samme retning og dermed forsterker denne trenden, uavhengig av hvem som sitter som USAs president.

I flere spesialnummer av det amerikanske tidsskriftet Foreign Affairs – ett med den beskrivende tittelen «Letting go. Trump, America and the World» – diskuterer en rekke, hovedsakelig amerikanske, forskere blant annet utenrikspolitikken under Trump med fokus på implikasjoner for den liberale verdensordenen, inkludert USAs forhold til Europa. En konklusjon er at det transatlantiske forholdet svekkes, og at USA, ikke bare Trumps administrasjon, er mindre opptatt av å opprettholde sine tradisjonelle forpliktelser til sin atlantiske partner. Generelt tillegges forholdet til Europa mindre vekt fra amerikansk hold.

Også andre studier tyder på at USA har endret syn på nytten av det transatlantiske samarbeidet for amerikanske interesser. Det er fremdeles mye samarbeid mellom Europa og USA, for eksempel i Nato. Men forskningen tyder på at det skjer en endring i USAs syn på Europas sentrale posisjon i amerikansk utenriks- og sikkerhetspolitikk. Og selv om denne endringen helt klart er blitt forsterket av Trump, begynte den også før ham, ikke minst med Obama og Bidens såkalte pivot to Asia, hvor USAs strategiske og økonomiske interesser ble dreid bort fra Europa og Russland til USAs egentlige hovedutfordrer og trussel, nemlig Kina.

Her i Europa redigerte Akasemi Newsome og jeg i 2018 et spesialnummer i Journal of European Integration hvor vi spurte om – og i så fall hvordan – det transatlantiske forholdet endres, som del av prosjektet Transat, finansiert av NFRs Europa i Endring-program. Alle bidragene fant at forholdet svekkes. Flere studier her og andre steder finner indikasjoner på over tid økende ulikheter og uenigheter mellom USA og EU over utenrikspolitiske verdier og mål, inkludert ulike syn på betydningen av internasjonalt samarbeid. Og den viktige, men ofte vanskelige å måle, indikatoren tillit mellom de to allierte partene synes å svekkes.

Samtidig ser vi også at Europa over tid får en sterkere selvstendig stemme, uavhengig av USA, for eksempel i miljøforhandlinger, men også i forhold til Russland og Kina. Prosesser i EU er langsomme, men kriser og utfordringer gir over tid som hovedregel mer – og ikke mindre – samarbeid og integrasjon. Andre forskere har pekt på sammenhengen mellom multilateralisme og et sterkt transatlantisk samarbeid, som nevnt innledningsvis. Slike studier viser at vi ser en økende crisis in mulitlateralism, som både forsterkes av og bidrar til en svekkelse av de transatlantiske relasjoner. Svekkelsen forsterkes ytterligere av deler av befolkningenes syn på globalisering og internasjonalt samarbeid. Flere forskere har pekt på at populisme og proteksjonisme vil være utslagsgivende for styrken i forholdet fremover, og at støtten til internasjonalt samarbeid blant deler av befolkningen synes å minke. At vi så tydelig finner indikasjoner på svekkelse, er overraskende. Ifølge de fleste perspektivene våre skulle vi i stedet forvente at forhold som en mer usikker internasjonal kontekst, knyttet ikke minst til Kina og Russlands vekst, et omfattende institusjonelt nettverk og et tradisjonelt sterkt fellesskap heller ville forsterke og i det minste opprettholde det tette forholdet mellom USA og Europa. Ikke minst gjelder det i en krisesituasjon som den vi opplever nå. At vi ser det motsatte, tyder på at dette er en trend som vil vedvare, selv om USA får en annen ledelse med et annet syn på internasjonalt og transatlantisk samarbeid enn den vi har i dag.

Norske myndigheter synes ikke å ta inn over seg denne svekkelsen. Det utfordrer vår evne til å tilpasse oss og til å gjøre nødvendige grep for å ivareta norske utenrikspolitiske interesser.

Nato vil være vår militære forsvarsallianse i overskuelig fremtid. EU er ikke en forsvarsallianse – EU er en politisk organisasjon. Men spørsmålet for oss er hva slags arbeidsdeling som utvikler seg mellom Nato og EU etterhvert, hvor EU vil få en større rolle. Dessuten er sikkerhetstruslene vi står overfor i dag, av en karakter som sjelden er i tråd med en forsvarsallianses oppgaver. Når vi står overfor cybertrusler, helsekriser, pirater, gamle atomreaktorer, migrasjonskriser og ikke minst trusler mot vår måte å organisere samfunnene våre på, er en politisk organisasjon som EU ofte bedre egnet til kollektiv respons enn Nato, som ikke har like mange virkemidler. Diskusjoner om disse utfordringene tas i dag i stor grad i EU.

Dessuten er EU nå kanskje den siste forsvarer av den multilaterale ordenen småstaten Norge er så avhengig av i vår utenrikspolitikk. Kina og Russland har allerede ulike perspektiver på internasjonale regler og organisasjoner enn det som tradisjonelt har vært Europa og USAs preferanser. USA beveger seg også bort fra dette systemet. Om EU vil klare å opprettholde et multilateralt system uten amerikansk ledelse, gjenstår å se.

Implikasjonene for Norges del er klare. Vi må begynne å ta hensyn til den internasjonale utviklingen når vi definerer vår utenrikspolitikk, som i så stor grad er knyttet nettopp til den multilaterale ordenen og forholdet til USA som bærebjelken i denne. For det andre må vi knytte oss tettere til EU. Her har vi våre viktigste europeiske allierte og slik kan vi kanskje påvirke hvordan de nye sikkerhetsstrukturene etter hvert utvikler seg. Utenrikspolitiske relasjoner og forhold endrer seg over tid. Det må også Norge ta inn over seg.
 

Marianne Riddervold er professor i statsvitenskap og internasjonale studier ved Høgskolen i Innlandet, forsker 1 ved Nupi og Senior Fellow ved Institute of European Studies, UC Berkeley

Du har nå lest en gratis smakebit fra Morgenbladet. Vil du ha mer godt lesestoff? Vi har inntil 20 prosent rabatt for nye abonnenter. Bli abonnent
Annonse

«Vi trenger en statusheving av forfatterrollen i norsk akademia.»