10:09 - 28. juni 2020

Mot norrmalt

Tidstypiske forestillinger om at en normal samfunnsutvikling etter koronaperioden vil gå i retning av tilstander preget av fremskritt og fred, frihet og forbruk, er i beste fall fantasiløse.

Overforbruk: En behøver ikke være «dommedagsprofet» for å se misforholdet mellom antall forbrukere og det samlede forbruk av naturressurser, skriver Sigurd Skirbekk. Her: En av den amerikanske hyperkjeden Costco Wholesale Corps butikker i Shanghai, Kina, i august i fjor. Foto: Aly Song / Reuters / NTB scanpix

De av oss som er gamle nok til å minnes Leif Juster, vil huske hans parodi på «værmannen», som hver kveld på radio brukte uttrykket «mot normalt» i sine oppsummeringer av dagens meteorologiske tilstand. Juster gjorde uttrykket «mot norrmalt» til en språkblomst, som mange senere har kunnet dyrke på stadig nye felt.

I våre dager er «normale tider» blitt et innarbeidet uttrykk, for tiden mest brukt om liberale samfunn før koronaviruset kom inn i bildet – med oppfatninger om at verden vil komme på normale spor bare vi får lagt pandemien bak oss. I motsetning til Justers bruk av begrepet «norrmalt», brukes i dag uttrykket «normale tider» uten den humoren som Juster la i ordbruken, og som kunne innbydd til en viss distanse til uttrykket «normalitet», noe som igjen kunne være en forutsetning for å forstå flertydigheten i uttrykket.

Vanlige forestillinger om «normale tider» assosieres gjerne med fredelige tilstander i forrige generasjon. Mer presist i trettiårsperioden fra 1989, da kommunismen kollapset, og til 2019, som var det siste året før koronaen kom.

Få har, i alle fall i vårt land, gitt offentlig uttrykk for motforestillingen om at denne perioden kan fremstå som den minst normale – eller minst typiske – for levekår i menneskenes historie. Det normale i tidligere tider, i alle fall for levekårene til folk flest, var i ulik grad preget av kamp mot sult og sykdom, krig og konflikter. Tidstypiske forestillinger om at en normal samfunnsutvikling etter koronaperioden vil gå i retning av tilstander preget av fremskritt og fred, frihet og forbruk, er i beste fall fantasiløse.

En alternativ tolkning av koronakrisen vil være at dette er naturens reaksjon på menneskers uvettige inngrep i naturens orden. I vestlige kulturer har vi få bilder av Naturen som noe religiøst og tabubelagt, som mennesker ikke må gripe inn i, utover det guddommelig tillatte. Derimot har vi en ganske utviklet økologisk vitenskap, som kan fortelle oss om flere naturgitte forutsetninger for de vitale livsprosessene som menneskene er avhengige av.

Kanskje er det ingen tilfeldigheter at koronaviruset synes å ha hatt sitt utspring i det overbefolkede Kina, der vi i senere år kan finne mange eksempler på en uforstandig utnyttelse av naturen, i fremskrittets navn. Også i andre deler av verden kan vi finne økologiske eksempler på et misforhold mellom folkemengde og forbruk. Ifølge FN-sambandet ville vi trenge 2,7 planeter dersom alle mennesker på jorda skulle ha samme forbruk som en gjennomsnittlig nordmann. Dersom alle mennesker skulle hatt en amerikansk levestandard, ville vi hatt behov for enda flere planter å boltre oss på. Om pandemien i denne omgang har sitt utspring i Wuhan og hvilken rolle kinesiske flaggermus spilte i sin jakt etter noe å spise, blir i et slikt perspektiv spørsmål av underordnet betydning.

En behøver ikke å være «dommedagsprofet» for å se misforholdet mellom antall forbrukere og det samlede forbruk av naturressurser. Det er slike fremtidsutsikter som gjør at flere av våre forestillinger om «normale tider» fortoner seg som nokså tidsbestemte, koronapandemier eller ikke.

Sigurd Skirbekk

 

Du har nå lest en gratis smakebit fra Morgenbladet. Vil du ha mer godt lesestoff? Vi har inntil 20 prosent rabatt for nye abonnenter. Bli abonnent
Annonse