08:53 - 03. juni 2020

Klemmen var unorsk, men ble norsk

Likevel synes noen klemmeforbudet er befriende.

En etterlengtet klem: Olivia Grant klemmer bestemoren sin Mary Grace Sileo gjennom en plastduk, 24 mai i Wantagh, New York - dette var første gang de møttes siden korona-nedstegningen begynte i februar. Foto: Al Bello/Getty Images

Flere jeg kjenner sier det rett ut; en av pandemiens positive sider er klemmeforbudet. Selv er jeg på ingen måte motstander av klemming, men jeg må ikke lete i periferien av min bevissthet for å forstå hva lettelsen over klemmenekt består i. For jeg har gått både høflig, uengasjert, ambivalent – ja, faktisk også motvillig – inn i enkelte klemmer.

Ingen av dem som har uttrykt lettelse, er under femti. Det kan tyde på at dette er et generasjonsspørsmål. Og da jeg spurte to tyveåringer om de synes det er deilig å slippe, var de uforstående: «Deilig? Det er hverken deilig eller ikke deilig, det er et forbud?» De har vokst opp med klemming og vet ikke om noe annet. Men det kan tilføyes at den ene også sa: «Det er jo ikke alltid jeg har lyst, jeg gjør det likevel – hva skulle jeg ellers gjøre?»

Når ble klemming som gjengs oppstart og avslutning på et møte innført? En venn av meg fortalte at han for et par år siden traff en skolekamerat fra 70-tallet. «Vi klemte ikke», sa han. «Det ville vært unaturlig, vi gjorde jo aldri det da vi kjente hverandre. Men jeg klemte kona hans, som jeg ikke hadde truffet før.» 

Annonse

«Vi trenger en statusheving av forfatterrollen i norsk akademia.»