11:39 - 15. juni 2020

Kampen mot statuene handler kanskje ikke egentlig om ønske om sensur, skriver Anne Marte Blindheim

Kampen mot statuene handler kanskje ikke egentlig om ønske om sensur, skriver Anne Marte Blindheim.

Ikke alle kunstverk kan kreve livsvarig rett på den fineste plassen, skriver Anne Marte Blindheim. Her: Statuen av Winston Churchill på Parliament Square i London har blitt innkapslet i en beskyttende metallboks, i påvente av protester 12. juni. Helgen i forveien hadde antirasistiske protestanter tagget «was a racist» («var en rasist») på statuens sokkel. Foto: Peter Summers / Getty Images

Black Lives Matter-kampanjen har satt rasisme og diskriminering øverst på dagsorden. I USA endres politiet, media, idretten og politikken. Også i Norge endres den offentlige samtalen. Ingen kan lenger være i tvil om at rasisme finnes, og at det er ødeleggende. BLM-bevegelsen er så sterk at den også fysisk endrer terrenget. Gamle helter rives ned fra soklene sine. Noen kaller det en avsporing, men symbolpolitikk er også politikk. Flere steder er statuer av sørstatsgeneraler i USA blitt dratt over ende og vandalisert, i sterke, symbolske aksjoner. I Bristol i England er statuen av slaveeier Edward Colston revet ned og kastet i elva. I Belgia er statuen av kong Leopold II fjernet. I Norge har vi fått noe debatt om stedsnavnet Møhlenpris, maleriet «Justitia» i Bergen og statuen av Winston Churchill i Oslo. Men forslagene om å røre ved dette, har fått sterk motstand.

Statuer, minnesmerker, plaketter og gatenavn er satt opp for å hedre og minnes historiske personer og hendelser som var beundringsverdige i sin samtid og sitt samfunn. Hva gjør vi når mange ikke lenger synes at de gamle landemerkene representerer «oss», men «det var sånn det var»? Rive eller la stå?

Det å fjerne kunstverk og historiske monumenter vi ikke liker, er en farlig vei å gå. Det kan bidra til en forfalskning som fører til forglemmelse. Som mennesker trenger vi å se hva vi kom fra, og hva vi har vært gjennom på godt og vondt, for å lære av våre feil og se hva neste steg skal være. For et tap det ville vært, historisk og kulturelt, om vi skulle utslette alle minnesmerker etter alle verdens undertrykkende herskere. Hvor skulle vi stoppe? Da ryker alt fra Versailles til vikingskipene. Såpass mye som er vakkert, har opphav i noe som er vondt, at da kunne vi omtrent ikke beholdt noe. Dette er de fleste enige om. Jeg har ikke sett noen som prinsipielt argumenter for å viske ut historien. Advarselen er likevel viktig.

Annonse