Kommentar

Hvem er verst – politikere eller humanister, spør Gudmund Hernes.

Som fusker i mange fag – samfunnsfag, politikk, sågar litt humaniora og realfag – spør jeg av og til: Hvem er verst – politikere eller humanister? La meg karikere et svar.

Politikere er geskjeftige, men enkle. De vil gjøre vei i vellinga, hjelpe folk, støtte økonomien og vise at etter oljen skal vi leve av oljen. Det illustreres når de begir seg fra Løvebakken ut i det virkelige liv og ifører seg vernehjelm. Hadde de ved besøk hos samene iført seg kofte, pesk og stjernelue, ville det utløst et nytt Kautokeino-opprør. Men vernehjelmen som symbol på faux arbeiderklasse, protesterer ingen mot.

Humanister er kunnskapsrike, men impotente – skravlefanter som best liker å krangle med hverandre, men med liten evne til intellektuelt selvforsvar. Typisk våkner de til dåd etter at striden har stått. De siste tiårene har de først neglisjert, siden oppgitt og så tapt skanser. De har avvæpnet seg til tennene.

Før var det meriterte lokalpolitikere med lang praktisk erfaring som ble kronet med et stortingsverv. På Tinget representerte de dem de kom fra. Nå er Stortinget stedet der mange begynner karrieren, først som rådgivere, siden som representanter. Og de representerer først og fremst seg selv. Etter noen år hopper de til et PR-byrå. Var man slem – som jeg vil unngå her – kan man si at de som fortsetter på Stortinget, er de som ennå ikke har fått tilbud om å bli kommunikasjonsrådgiver.

Hva skjer når de to gruppene – tafatte humanister og oppadstrebende politikere – møtes? Da får man slikt som det felles forslaget fra Ap, Sp og Frp om endring av kunnskapsreformen: mer matnyttige studier skal få mer penger, på bekostning av unyttige humanister.

Erna-parlamentarismen består i å skape falskt flertall – altså å vinne voteringer i Stortinget for en politikk som både stortingsflertallet og befolkningen er mot. Det skjer ved å danne en minoritetsmajoritet – altså en allianse der deltagerne stemmer for de andres hjertesaker mot å få støtte for sin egen.

Erna gjorde skiftende allianser til en koalisjon. Men den raknet da Frp forlot regjeringen. KrF ble første taper som aleneminoritet: Flertallet i Stortinget fulgte samvittigheten, sa ja til alle endringer i bioteknologiloven og nei til KrFs hjertesak.

I fellesforslaget fra Ap, Sp og Frp om å knytte finansieringen av høyere utdanning til andelen studenter som får «relevant» arbeid etter endt utdanning, er Erna-parlamentarismen flyttet til Stortinget. Frps Roy Steffensen sa det slik: «Ap og Sp ga oss ting som det ikke var mulig å få inn i regjeringsplattformen med Høyre, Venstre og KrF.» Til gjengjeld får Ap og Sp støtte for sine hjertesaker: høyere yrkesutdanning og studieplasser for fagskolene.

I seiersrusen er det lett å glemme at «relevant» hverken er eklatant eller konstant. Og at matnyttig kunnskap har de underligste opphav.

---

Prepolitisk kvarter

Torbjørn Røe Isaksen og Gudmund Hernes skriver annenhver uke om politikkens forutsetninger og ideene som former samfunnet over tid.

---

Leibniz laget i 1679 en ny matematikk som ikke var basert på fingrene og 10-tallssystemet. Den skulle uttrykke at Gud sto for det store og ene, mens resten i verdensaltet bare var null og niks – 1 og 0, altså. Og vips: dette 350 år gamle påfunnet er grunnlaget for hele den digitale revolusjon og all IT stortingsrepresentanter bruker. Einstein fant på en modell for hvordan elvebredder graves ut ved å se på hvordan teblad la seg når han rørte i tekoppen. Keynes, han med motkonjunkturpolitikken, var ekspert på middelalderlatinsk poesi. Da Europa skulle gjenreises i 1945, hyret man ikke bare ingeniører, men også humanister – noen som kunne formulere ikke bare hva vi måtte bygge, men hva vi måtte være.

Så kanskje politikere og humanister av og til skulle bytte plass.

Mer fra Kommentar