00:00 - 19. juni 2020

«Hacking er sosiale greier»

Er det én ting digitaliseringen viser, er det hvor avhengig vi mennesker er av hverandre, skriver Hanne Eggen Røislien, forsker i cyberforsvaret. 

Hva er en hacker? Matthew Broderick (bildet, her sammen med medskuespiller Ally Sheedy) spiller en tenåringsgutt som hacker seg inn på det amerikanske forsvarets dataterminaler for atomvåpen i sci-fi-thrilleren WarGames fra 1983. Helt siden den gang er det nesten allment kjent at idet en pc plasseres på et gutterom, kan alle ting skje, skriver Hanne Eggen Røislien, forsker i cyberforsvaret. Foto: Allstar Picture Library Ltd. / Alamy Stock Photo

De er sagnomsuste, superhackerne. De kan hacke seg inn i Pentagon eller NSA eller hvor enn det skal være. Ingen begrensninger finnes for dem, ingen brannmur kan stoppe dem, ingen systemer er trygge nok. Helt siden barneskuespilleren Matthew Broderick hacket seg inn på det amerikanske forsvarets dataterminaler for atomvåpen med sin Commodore-maskin i filmen WarGames i 1983, er det nærmest allment kjent at idet en pc plasseres på et gutterom (for det er ikke et jenterom) kan alle ting skje. Selv en enslig gutt kan etter sigende true verdensfreden derfra.

Dagens hackere, slik de ofte fremstilles, er ikke fullt så uskyldige som Matthew Broderick. Vi ser dem gjerne for oss, i mørket med hetta på genseren trukket godt over hodet, kun opplyst av flere skjermer og digitale duppedingser som de bruker til å utføre magi. Einstøinger med dårlig kosthold som lever gjennom nettet. De går sjelden ut og lever på dårlig takeaway, sutter på sugerøret til store pappbegre med cola.

Og alltid er de alene, inne på dette gutterommet. Slik sett er inntrykket vi har av dem på mange måter et kroneksempel, nesten symbol, på den tiden vi lever i: individualistisk og fokusert på egne prestasjoner, gjerne filtrert, manipulert og bearbeidet.

Annonse